FILM: Kevin Costner danser ikke lenger bare med ulver, han danser som dem. «Mr. Brooks» er en film om personlighetsforstyrrelser, avhengighet, lystmord og familieliv. Costner spiller Mr. Earl Brooks, en kjærlig familiefar og meget vellykket forretningsmann, med en skjult hang til å drepe uskyldige.

Sjangervakling

Vi møter ham idet higet blir større enn selvkontrollen, og til tross for at Earl Brooks frekventerer det lokale Anonyme Alkoholiker-laget, klarer han ikke lengre å dy seg. Han bare må drepe. Bare denne ene siste gangen. Én drink blir som kjent fort til flere. Og Earls alter ego, spilt av William Hurt, benytter seg av djevelsk retorikk for å lure Brooks ut i synden. De film noir-lignende scenene, der Brooks og alter egoet kjører rundt i byen, på jakt etter sitt neste offer og samtaler og ler høyt og ondt sammen, er glitrende. Costner har aldri vært nærmere kultstatus enn i disse scenene. Regissør Evans burde festet det stilistiske grepet akkurat her, men i stedet for å lage en mørk, tørrvittig film noir, vakler han mellom sjangere som psykotisk thriller og action.

Mister fotfeste

Demi Moore er historiens mannevond politietterforsker. Hennes flate spill trekker filmen mot actionsjangeren og i feil retning. Thrillergrepene fungerer aldri nevneverdig godt, og filmen blir aldri riktig nifs. I det hele tatt framstår det som om filmskaperne mister fotfestet halvveis i historien, der de involverer en lystmorder nummer to, og i tillegg utstyrer mr. Brooks’ datter med de samme avhengighetsgenene som sin far. Det amerikanske uttrykket «less is more» har tydeligvis gått manusforfatterne hus forbi.