ANARKISK STRUKTUR: En masse demonstranter samlet seg i sentrum av flere amerikanske byer, her Los Angeles, i forbindelse med ettårsjubileet for Occupy Wall Street i høst. Var den svake organiseringen og mangel på hierarki bevegelsens styrke eller bane? spør Bernt Hagtvet seg. Foto: David McNew / Getty / NTB SCANPIX.
ANARKISK STRUKTUR: En masse demonstranter samlet seg i sentrum av flere amerikanske byer, her Los Angeles, i forbindelse med ettårsjubileet for Occupy Wall Street i høst. Var den svake organiseringen og mangel på hierarki bevegelsens styrke eller bane? spør Bernt Hagtvet seg. Foto: David McNew / Getty / NTB SCANPIX.Vis mer

Ulydighet på grensen til vold

= en forutsetning for demokratiske reformer?

ANMELDELSE: «Frihet uten sosialisme er privilegier og urettferdighet; sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet», sa Mikhail Bakunin for mer enn 150 år siden.

Det siste halve århundret har anarkismen hatt en dårlig presse. Anarkister er blitt kalt naive, voldelige og urealistiske. Romantiske udisiplinerte svermere tilpasset en førteknologisk uskyldstilstand. Etterblevne bønder som ikke ville tilpasse seg den kapitalistiske industrisivilisasjonen.

Historien siden har gitt Bakunin mye rett. Den lett bisarre omreisende revolusjonsstifter ble berømt for sin drepende kritikk av Karl Marx. Her har den russiske adelssønnen truffet godt. Seriøse samfunnsforskere (eks. R.J. Rummel) mener marxistiske regimer har drept titalls millioner i det 20. århundret.

Like treffende er Bakunin og seinere anarkisters kritikk av perversjonene i moderne sosiale og politiske opprørsbevegelser. Den franske revolusjonens håp om frihet, likhet og brorskap førte til Thermidor-reaksjon og hodebøttene under Robespierres guillotiner - før Napolen ga de kampføre revolusjonære menn privilegiet å dø som tvangsutskrevet kanonføde i imperialistiske armeer.

Lenins slagord «brød og fred» i 1917 slo døra opp for den sømløse overgang til nedslaktingen av soldater og arbeidere i Kronstadt - og så til Stalin og Gulag-systemet.

Utallige afrikanske frigjøringsbevegelser (eks. SWAPO i Namibia, Mugabe i Zimbabwe) har begynt som folkelige bevegelser men endt som statsmonolittiske privilegie-forsvarere. I Sør-Afrika viser ANC åpenbare tegn på politisk sklerose. Og da har vi ikke nevnt de utopiske kirkegårdene etter Nkrumah, Seko Touré, Mao, Ho Chih Minh og Pol Pot - alle frigjøringsbevegelser i starten. Maos drapsliste står nå på omkring fra 41 til 45 millioner, Stalins ikke langt under.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke bare makt, men særlig statsmakt korrumperer. Den folkelige energi og opprørsånd som ga støtet til historiens reformbevegelser, er nesten bestandig blitt forrådt. Hvorfor?

Ulydighet på grensen til vold

Kan anarkismen ha noe å lære oss om betingelsene for menneskelig frigjøring? Den amerikanske samfunnsforskeren James C. Scott mener ja. I en usedvanlig perspektivrik bok roper han et hurra for arven fra Proudhon og Bakunin.

Bak seg har Scott et bredt forfatterskap om ulydighet nedenfra, om bønders moralske økonomi, typer av folkelig motstand mot kontroll, fjellfolks tause kamp mot å bli nasjonalisert og registrert, og ikke minst moderne statsbyråkratiers enestående evne til å ødelegge omtrent alt av nedarvet kunnskap og spontan samarbeidsevne.

På grunnlag av dette halvt antropologiske, halvt statsvitenskapelige utgravingsarbeid i den skjulte folkelige undergrunnen verden over, leverer Scott en oppstandelseshymne for anarkismen. Det er blitt storslått lesning.

Scott slår et slag for variasjoner i samfunnsstrukturer, minst mulig ensartethet, sans for det uferdige, prøvende, ikke kontrollerbare; de mange-grenete av-byråkratiserte samfunnsordningene unnenfra, med respekt for nedarvet kunnskap og med lattervekkende skepsis mot alle former for scientistisk kvantifisering av alt og alle (av den typen vi lider under i Norge nå). Mennesker må vises tillit, ikke regimenteres. Merker de den klamme kontrollhånda, blir de initiativløse og opprørske på samme tid. Svekk respekten for kontrollsystemene. Scott foreslår anarkistiske gymnastikkøvelser for alle: Hver dag tenk gjennom om du vil følge en lov som åpenbart er unødvendig, ubegrunnet eller rent ut sagt ufornuftig. Da en liten hollandsk by fjernet trafikklysene, sank ulykkene fordi folk ble mer ansvarlige på veien uten storebror. (Usikkert om dette ville gå i Norge, her er vi for anarkistiske!).

Scott mener at vår vanlige oppfatning av reformer i vestlige systemer av representativt demokrati nok gir den beste garanti for frihet. Akilleshælen er imidlertid at nesten alltid vil opprør nedenfra koopteres. Og den tiltakende ulikhet i sosiale og økonomiske kår gjør ideen om demokrati til mye av en tom frase, frihet til et nytelsesmiddel for de få.

Her er det store paradokset i moderne samfunn: De institusjoner som skulle sørge for at endring finner rolige kanaliserte former under lovregulering, har nokså systematisk sviktet. Dels skyldes det tilstivnede statsstrukturer, men mer fordi slike institusjoner blir gisler for status quo og maktsterke interesser. De vil alltid klippekort til sentralmaktens korridorer. Her hjemme er ikke dette noe nytt. Vi vet at stemmer teller men ressurser avgjør, fra venstre til høyre. Vi har også lært noe om oligarkiets jernlov.

Progressive endringer for Scott vil derfor bare komme dersom politisk reform innen etablerte organer ledsages, ja presses utenfra av massive demonstrasjoner, ikke-institusjonaliserte opprør, til og med tyverier, ulydighet, boikotter, brannstifting og foraktfull autoritetsskepsis. Det er her anarkismen er god å ha. Tilstanden på Tahrir-plassen gir ham unektelig gode poenger og viser at trykket for å få fart på reformer må være mer elle mindre permanent. Trotskij hadde også et og annet si der.

Er lederløse organisasjoner de mest effektive? Scott støtter seg til mange studier som viser at borgerrettskampen i USA, antikrigsbevegelsen og aksjonene for velferdsrettigheter bare slo gjennom da de var på det mest opprørske. Da de var minst hierarkiske innad og minst organiserte, for da hadde de ikke ledere som kunne forhandles med og omfavnes av hertuginner. I en slik situasjon er det nettopp frykten for smitten fra disse frittslående opprørsbevegelser som truer den institusjonaliserte flyten av politikk som er avgjørende. I slik situasjoner får de den etablert makt til å kompromisse og gi konsesjoner. Paradeeksemplet er Georges Pompidou som i 1968 bet i det sure eplet og kom det franske kommunistpartiet i møte for nettopp å få PCF til å tøyle alliansen mellom studenter og arbeiderne i Bilancourt. Det kjøttfulle beinet var store lønnsøkninger som ellers aldri ville ha kommet. Frykten for de plutselige og uvante alliansene gjorde utslaget.

Mønsteret er klart: de bevegelser som har lykkes i å utvide rommet for demokratiske reformer - kampen mot slaveriet, stemmerettsbevegelsen for kvinner, kampen for desegregering i USA - har bare lykkes når de bevisst har engasjert seg i ulydighet på grensen til vold. Det samme gjelder delvis antiglobaliseringsbevegelsen: Uten kamp og ulydighet, for eksempel i Seattle - i seg selv vanskelig å forsvare uten klare grenser - ville ikke anti-globalistene fått fram sine poenger. Faren er klart til stede for at ytterliggående elementer så kupper bevegelsen for egne formål og ødelegger formålet. Og - det er grunn til å tvile på om erfaringene fra amerikansk historie lar seg generalisere i dag. At Occupy Wall Street-folkene forble så uorganisert, ble åpenbart også dens bane.

Reaksjonær? Vel. Nei. Scott er ikke så lett å avfeie. Scott innser at anarkismens drøm om det totale fravær av stat er umulig. Kropotkin drev statsforakten til parodi. (Var han ikke mot dirigenter i orkestre fordi de undergrov de enkelte orkestermedlemmers frihet?). Og han markerer avstand til anarkismens naive vitenskapstro.

Scott sier at vi har hatt statsliknende samfunnsformer de siste 5000 år. Det er bare de siste 200 at det er mulig å tenke seg stater som frihetsutvidende aktører. Men samtidig er deres kombinasjon av byråkrati, vitenskapelig planlegging og teknologisk rasjonalitet blitt en uhyggelig kraft for massemord. Scott gir den amerikanske føderalstatens inngripen mot rasediskrimineringen i Little Rock i 1957 som eksempel på progressiv statsbruk. Men der er ellers ikke så mange eksempler, mener han. Her vil norske sosialdemokrater rekke opp hånda. Men de burde tenke mer gjennom de uheldige følgene av at det norske sivilsamfunnet som i velment altruisme mer og mer blir holdt oppe av staten. Statspaternalismen kommer snikende på ullsokker før vi aner det.

«Two Cheers for Anarchism» er en oppfølger av Scotts tidligere bok «Seeing Like a State». Der kom han med en tilintetgjørende kritikk av staters massive reformforsøk ovenfra. De er dømt til undergang - fra den prøyssiske stats forsøk på å lage «vitenskapelige» skoger rundt én bare én art og planting av trær i symmetriske rekker (da kom nye sykdommer og jorda ble ødelagt) - over Lenins sentralplanlegging og Julius Nyerere velmente men feilslåtte og ikke så lite autoritære forsøk på å lage Ujamaa-landsbyer i Tanzania - til Brasilia, modernismens sarkofag i det indre av Amazonas. Det er blitt en by uten liv, holdt kunstig i live.

Enhver som tør la sine politiske oppfatninger prøves mot James Scotts underfundige refleksjoner går en god tid i møte.

Bernt Hagtvet er professor i statsvitenskap ved UiO. Sammen med Øystein Sørensen og Bjørn Arne Steine har han nylig gitt ut antologien «Høyreekstremismen i Europa. Ideer og bevegelser» (Dreyer).

BERNT HAGTVET er professor ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo. Foto: Geir Otto Johansen / SCANPIX .
BERNT HAGTVET er professor ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo. Foto: Geir Otto Johansen / SCANPIX . Vis mer