Ulydighetens general

Det er 20 år siden politi og demonstranter tørnet sammen i Stilla. Aksjonsgeneral Alfred Nilsen tapte slaget, men kanskje var det hans innsats som reddet Beiarn - og fikk Jens Stoltenberg til å framstå som nyfrelst naturverner?

ALTA (Dagbladet): Den smale veien snor seg gjennom glissen bjørkeskog langs Tverrelva oppover Stilladalen, forbi «Nullpunktet» og videre oppover mot Savtso. Til slutt er vi framme ved det enorme kraftverket ved Virdnejavri - en 110 meter høy betongkoloss midt i Alta-Kautokeino-vassdraget, det som en gang var Europas kanskje mest jomfruelige og storslagne villmark.

FOR ALFRED NILSEN framkaller gjensynet sterke minner. Her har han ikke satt sine bein på 20 år. De ansatte ved kraftverket kan knapt tro at det er Alfred Nilsen som er på besøk, for å se på demningen og kraftverket han kjempet så kompromissløst mot.

- Det har hatt sammenheng med sterke følelser. Alta-saken tappet meg for krefter og ble en tung personlig belastning. At demningen ble reist, var jo et stort nederlag. Vi tapte en strid vi så inderlig håpet å vinne. Etter hvert bygde det seg opp en mental sperre mot å dra hit. Jeg har forsøkt å legge saken bak meg og gå videre med livet mitt, sier Nilsen til Dagbladet.

I dag er den tidligere lederen for Folkeaksjonen mot Alta-utbyggingen verken bitter eller hevngjerrig. Men det har satt sine spor, det å ha ledet drøye 20000 nordmenn i kampen mot den norske makteliten. Media fulgte hvert eneste skritt Nilsen tok. For 20 år siden var han et skjellsord blant kraftsosialistene i Arbeiderpartiet, og dem var det som kjent mange av. «Folkefienden» ble kriminalisert, i 1983 ble han bøtelagt og idømt 60 dagers fengsel for oppvigleri. Nilsen opplevde også flere ganger å bli truet på livet.

- Jeg var aldri redd. Jeg regnet alltid med at de som ville ta livet av meg, ikke ga beskjed på forhånd.

I dag er han stolt over sin oppviglerske fortid. Noen ganger er flertallsavgjørelser så opprørende at enkeltmennesker har en rett og en plikt til å protestere:

- Jeg angrer ingenting. Den sivile ulydigheten var nødvendig og riktig. Historien viser at vi som gjorde motstand fikk rett, selv om det er en fattig trøst. Dette var kraft Norge ikke behøvde. Og nasjonen mistet noe dyrebart. Men tross alt kunne det gått langt verre. De opprinnelige utbyggingsplanene var groteske, og ble heldigvis aldri gjennomført.

SØNDAG 14. JANUAR er det 20 år siden den største norske politiaksjonen i etterkrigstida. Stedet var Stilla. Den dagen var det minus 30 grader og bitende kaldt inne på vidda. Lensmannskontorer over hele Norge ble tømt, betjentene ble sendt nordover. Nasjonen trakk pusten da drøye 600 politimenn barket sammen med sammenlenkede demonstranter på anleggsveien. Lenkene ble kappet av med skjærebrennere. Og bildene av koftekledde samer som ble båret vekk av politiet, ble fanget opp av utenlandske medier. Slik behandlet det demokratiske Norge sin minoritet. Det var dårlig Norges-reklame.

- Den politiske prestisjen i saken gjorde myndighetene hysteriske. De sendte to store skip med politifolk fra hele landet til Alta, Forsvarets utstyr ble tatt i bruk og overvåkingstjenesten var særdeles aktiv, sier Nilsen.

Da slaget var tapt og teltleirene på vidda ryddet vekk, overtok anleggsmaskinene i et naturområde altaværingen Alfred Nilsen hadde dyrket helt siden ungdomsdagene. Og i 1987 ble startknappen på Alta Kraftverk trykket inn. I dag koster det lite å erkjenne at prosjektet - som kostet 1,2 milliarder kroner - var et økonomisk og energipolitisk feilgrep. Selv Gro Harlem Brundtland har stått fram og angret.

- Inngrepene i naturen har skadet laksen i Altaelva, planter, botaniske skatter og ikke minst fuglelivet. Advarslene våre ble ikke hørt, den skandaløse saksbehandlingen var det verste med hele Alta-saken. Regjering og statsforvaltning begikk grove overtramp, fakta ble underslått og informasjon ble manipulert med. Maktanvendelsen var uhørt kynisk, sier Nilsen.

Sentrale Ap-politikere som justisminister Andreas Cappelen og industriminister Bjartmar Gjerde tok i bruk alle mulige argumenter for å drive viljen sin gjennom: Alta-saken ble til og med et spørsmål om hvorvidt samene skulle ha lys i lampene eller ikke.

Høyesterettsdommer Ketil Lund, som var Naturvernforbundets advokat under Alta-striden, har uttalt at i Alta måtte «det rasjonelle vike for maktens prestisje».

- Ja, makten viste sitt ansikt. Politikere og byråkrater så ikke bare en annen vei. Vitenskapsfolk ble simpelthen gitt munnkurv, overkjørt og sensurert, sier Alfred Nilsen.

PÅ ÅRETS FØRSTE DAG slo Nilsen på TV-en hjemme i Skiveien i Alta sentrum. Et stykke ut i Jens Stoltenbergs nyttårstale kvakk han til: Statsministeren skrinla Beiarn-utbyggingen, og erklærte at tida for de store vasskraftutbyggingene i Norge er forbi. For Nilsen var det en sjokkartet opplevelse å høre en Ap-regjeringssjef tale om «verdien av uberørt natur».

- Jeg kunne ikke tro det. Nå er det lett å se at Arbeiderpartiet hadde behov for en miljøpolitisk gevinst. Men partiet ofrer lite når det snart ikke er flere lønnsomme vassdrag igjen å bygge ut. Det som nå gjenstår, er jo bare prosjekter med marginal inntjening. Likevel er Stoltenberg-talen historisk. Jeg tror ikke Norge hadde tålt et nytt Alta-slag i Beiarn. Jeg kan heller ikke tro at det nå blir noen utbygging i Øvre Otta eller Sauda, sier Nilsen.

Alfred Nilsen er overbevist om at Alta-saken var en miljøpolitisk milepæl i Norge.

- Jeg tror ikke regjeringens beslutning om å skrinlegge videre vasskraftutbygging hadde vært mulig uten erfaringene fra Alta. Slik sett gir det kampen for 20 år siden mening. Jeg må innrømme at det gir en viss tilfredsstillelse.

Den sindige venstremannen - med fortid i NKP - ble den samlende skikkelsen i en sammensatt protestbevegelse. De siste 30 åra har bare EF- og EU-saken utløst mer heftig offentlig debatt. Elvereddere strømmet til Alta for å demonstrere i kulda. Unge Blindern-studenter, billedkunstnere, skuespillere, lærere, sosiologi-professorer, isbjørnforskere, biologer, bønder og laksefiskere. Nilsen hadde lokal forankring og maktet å tøyle de mest radikale. Myndighetenes frykt for terror var berettiget, for i dag innrømmer Nilsen at det fantes aksjonister som ville ta i bruk dynamitt.

- Alta-saken var både miljøvern og samesak, og synliggjorde konfliktene i samfunnet så sterkt at det kokte over for enkelte. I ettertid er det lett å se at saken også hadde positive ringvirkninger, først og fremst at det for mange ble en miljøpolitisk skole. Veldig mange reiste fra Alta med en helt ny innsikt i hvilke verdier det er verdt å ta vare på. Miljøsaken fikk et voldsomt løft. Det er dette vi - til en viss grad - høster fruktene av i dag, mener Nilsen.

I MOTSETNING TIL BEIARN-SAKEN var det dundrende politisk flertall på Stortinget for Alta-utbyggingen. Derimot kløyvde saken lokalsamfunnet i to. Mange lurte på om lokalsamfunnet noen gang kunne komme til hektene igjen. Men i dag er sårene leget i Alta.

- Det var en tøff tid. Men motsetningene klarte ikke å ødelegge bygda. Det sier noe om kvalitetene til menneskene som bor her, sier Nilsen.

Han ser ut mot demningen to tiår etter at det ble skapt norgeshistorie her. Kanskje var det likevel ulydigheten som vant til slutt?