Umagnetisk «Norden-pudding»

Her har mange gode krefter i filmbransjen i Norden gått sammen om å filmatisere P.O. Enquists roman «Magnetisørens femte vinter». Dessverre blir mye av det som kunne vært magisk borte i en svak dramatisering og en til dels nokså ubehjelpelig regi. Selv om skuespilleriet til tider står til gull.

Og Enquists historie om den dansk-tyske legen og magnetisøren Friedrich Meisner (demonisk spilt av danske Ole Lemmeke) og hans påvirkning på lek og lærd i en nord-svensk by (for anledningen Røros) tidlig i det forrige århundre, er god nok:

Ved hjelp av sine «magnetiske» hender får Meisner den blinde datteren til byens framstående lege, dr. Selander (svenske Rolf Lassgård, glimrende som vanlig), til å se.

Selanders kollega, dr. Stenius, spilt av Gard Eidsvold, har hatt håp om å vinne den unge, men psykisk skadde datterens hånd. Han blir sjokkert og forarget over at kollegaen overgir sin datter i «heksedoktorens» vold.

Det handler om fordommer og sjelelige skylapper, og interessant nok slår skylappene her begge veier. Men den danske regissør Morten Henriksen, som for øvrig i sin tid laget dokumentarfilmen om Arne Treholt, har åpenbart hatt problemer med å bestemme seg for hvem som er hovedpersonen: den demoniske heksedoktoren, den vakre unge kvinnen, eller den velvillige far.

Eller kanskje til og med den skeptiske husvenn?

Et skandinavisk stjernelag på skuespillersiden (Robert «Budbringeren» Skjærstad er med, Bjørn Granath, Erland Josephson, og Frøydis Armand i en knøttliten rolle) berger stumpene.

Og det nye svenske stjerneskuddet Johanna Sällstrøm er glimtvis lysende som den unge Maria som ser igjen.

De fleste kinogjengere vil gjenkjenne begrepet «europudding». Her får vi se en nordisk utgave av fenomenet.

Synd, for Den nordiske Filmen er en god tanke.