Umberto Ecos etikk

De intellektuelles stemme etterlyses stadig i den norske offentligheten, og enkelte mener bestemt at alt var bedre under kulturradikalismen. Kanskje er det på tide med litt resirkulert etikk?

«Fire moralske betraktninger» heter en beskjeden utgivelse fra Tiden forlag, forfattet av Umberto Eco. Den skriveføre italienske professoren har ikke vært kjent som samfunnsdebattant her til lands, i alle fall ikke utenfor de interessertes rekker, og muligens vil han være et berikende bekjentskap for en og annen ny leser.

Boka inneholder fire frittstående essay fra 1990-tallet, der henholdsvis krig, fascisme, livssyn, og sist, men ikke minst, folkevandring og toleranse er tema. Alt sammen godt tenkt og redelig formidlet, men det er i det siste essayet at vi finner forfatterens ferskeste og beste tanker.

«Migrasjon, toleranse og det uakseptable» lyder tittelen, når Eco tar for seg framtidas utfordringer knyttet til innvandring og kulturkollisjoner.

Folkevandringstid

Mest treffende er påpekningen av forskjellen mellom immigrasjon - altså en overskuelig, kontrollerbar folkeforflytning i begrenset omfang - og på den annen side migrasjon, en uendelig mye større menneskeflom.

Mens immigrasjonen kan begrenses og lovreguleres, i alle fall til en viss grad, er migrasjonen en slags naturkraft. Poenget er rett og slett at vi lever i en folkevandringstid, slik alle burde forstå uten ytterligere dikkedarer.

«Den tredje verdens mennesker banker på Europas dør, og de stiger på selv om Europa ikke gir sitt samtykke,» som Eco sier det. Prinsipiell motstand mot bønnerop i Oslo må for eksempel bli av mindre betydning for den enkelte, dersom man da ikke overser at islam er kommet for å bli.

Men «rå intoleranse - er immun mot enhver kritikk», som Eco skriver. Ut fra dette skapes også de intellektuelles munnkurv, slik Eco minner om i essayet om «Den evige fascismen». Uten at han er særlig nyskapende eller klarsynt akkurat her, når han prøver å gjøre fascismebegrepet synonymt med menneskelig ondskap som sådan. Slik forsvinner fascismens historiske forankring, og misforståtte begreper som «fascistpurk» dukker opp.

Filosofen Harald Ofstad snakket heller om «vår forakt for svakhet», og er klart å anbefale framfor Eco. Men dette er ordkløveri.

Tabu

Umberto Eco har essensielle ting på hjertet, for eksempel et briljant forslag om å gjøre krig til tabu, og han kan leses med klart utbytte. Samtidig er det noe visst formålsløst over å utgi en sammenrasket håndfull med gamle artikler, som har vært på trykk både her og der i årevis, slik mange intellektuelle har for vane.

Kulturradikalisme er alltid ferskvare.

<B>ESSAY FRA ECO: Umberto Eco tar opp det 21. århundrets store utfordringer i fire essay skrevet mellom 1991-97.