Umberto Ecos litterære ekko

En kyndig guide til bøkenes verden.

BOK: Umberto Eco er en krevende og spenstig forfatter. Hans to forfatterskap kan synes vidt atskilte. Men det fins også en sammenheng mellom tegntyderen og litteraturtolkeren Eco og romanforfatteren ved samme navn -   han som forførte verden med «Rosens navn» og fulgte opp med romaner som «Foucaults pendel», «Øya fra dagen før» og «Baudolino».

Stil og symboler

I tillegg til romanene er flere av Ecos essaysamlinger utgitt på norsk. Eco er en kyndig fører inn i litteraturens verden. Han har med stor kløkt analysert alt fra James Bond og de tre musketerer til Dante og Cervantes. De to sistnevnte har fått hvert sitt essay i denne samlingen, i tillegg til moderne pionerer som Joyce og Jorge Luis Borges, som Eco bekjenner at han er sterkt inspirert av -   til og med så sterkt at essayet har fått tittelen «Borges og min angst for påvirkning».

Eco skriver også med stor kyndighet og innsikt om litterære virkemidler, som stil, symboler, ironi. Ofte, men ikke alltid makter Eco å formidle kompliserte litteraturteorier med en anskuelig fortellerform. Han er også personlig -   særlig i det avsluttende essayet «Hvorfor skriver jeg?», der han forteller at hans dikteriske virksomhet har foregått i to faser: En fra han var åtte til femten år gammel og en som startet da han nærmet seg femti.

Skjebne og død

Det gikk altså drøyt tretti år der han gjorde alt annet enn å skrive skjønnlitteratur. Et muntert og melankolsk essay, som ender opp med følgende: «Sorgen begynner når romanen er ferdig.»

Og hvorfor skriver han? Et sted i boka sier han at «oppdragelsen til skjebne og død er en av litteraturens hovedfunksjoner». Deretter et henslengt: «Det fins kanskje andre, men akkurat nå kommer jeg ikke på noen.» Litteraturforskerhumor, går jeg ut fra.

DOBBELTROLLE: Umberto Eco er en av de få som har prestisje både som forsker og forfatter.