KOMMUNALMINISTER:  Liv Signe Navarsete har ansvar for at kommunene er i stand til å tilby gode velferdstjenester til innbyggerne sine. Foto: Eirik Helland Urke / Dagbladet
KOMMUNALMINISTER: Liv Signe Navarsete har ansvar for at kommunene er i stand til å tilby gode velferdstjenester til innbyggerne sine. Foto: Eirik Helland Urke / DagbladetVis mer

Umettelige kommuner

Når KS informerer pressen om kommunenes økonomiske situasjon, høres det nesten ut som om Norge er verre stilt enn Hellas, skriver Stein Aabø.

I gårsdagens trontaledebatt i Stortinget lovte statsminister Jens Stoltenberg følgende: «Vi skal ikke bare opprettholde velferden. Vi skal gjøre den bedre.» Et steinkast unna gikk kommunesektorens interesseorganisasjon KS igjennom kommunenes, altså velferdsprodusentenes, økonomiske utsikter overfor invitert presse. Og gjennomgangen tyder ikke på at det blir lett match å gjøre velferden bedre. For den gjør seg ikke selv. Selv om kommunene de siste seks åra har fått tilført et svimlende antall milliarder kroner og ansatt et svimlende antall nye mennesker, skal kommunene også tilby flere og bedre tjenester til en stadig mer svimmel befolkning.

Vi glemmer ofte at det er kommunene som skal gjennomføre det rikspolitikerne lover. Full barnehagedekning, bedre skole og bedre eldreomsorg. De skal tilby sine mange hundre tusen ansatte gode arbeidsplasser, konkurransedyktige lønnsvilkår og ikke minst gode pensjoner. Kommunene skal tilfredsstille politiske krav, økonomiske krav og regnskapsmessige forpliktelser i en slik grad at det sjelden er smil å spore i Kommunenes hus.

Får kommunene én milliard i økte bevilgninger, trenger de som regel to. Gjør de skolen bedre, må de ansette flere lærere. Skal de ruste opp eldreomsorgen, må de ansette flere omsorgs- og pleiemedarbeidere. Felles for disse er at de synes de har for lav lønn og alltid mener de fortjener mer. Organisasjonene er i permanent krigshumør og vil ta igjen etterslep i lønnsutvikling i forhold til sine gamle studiekamerater i private bedrifter. Og ettersom kommuneansatte på mange måter også er en politisk hær, blir både rikspolitikere og kommunepolitikere møre og ettergivne når streik truer. En gang imellom blir derfor lønningene økt betraktelig. Med på lasset følger økte lønnskostnader, økte pensjonsutgifter og økte sosiale utgifter. Hver gledesstund på jord for de kommuneansatte, betales må med sorg av rådmennene.

Det som vakkert blir kalt demografiske endringer i befolkningen, skjuler som regel økte utgifter. Flere eldre, betyr dyrere eldreomsorg. Flere barn med behov for spesialpedagogisk hjelp, betyr flere spesialpedagoger og bedre utrustede skoler. Flere med behov for «brukerstyrt personlig assistanse» betyr flere ansatte som kan gi denne hjelpen. Avviklet kontantstøtte for 2-åringer, betyr flere barnehageplasser. Når 10000 flere barn mottok barneverntjenester i 2010 sammenliknet med 2006, betyr det kolossale merutgifter for dem som tilbyr slike tjenester.

Utgiftene er resultat av en ønsket utvikling. Vi vil ha flere og bedre tjenester. Alle som trenger hjelp, skal få det. Kommunene takker og bukker for økninger i sine budsjetter, men klarer aldri helt å skjule at de hadde trengt mer. Noen få ganger i året har de anledning til å gi uttrykk for dette. Det gjorde de i går. Det kan de gjøre i morgen, når statsbudsjettet for neste år legges fram. KS vet at de nå ikke er i stand til å påvirke statsbudsjettet for neste år med en millimeter. Likevel føler de at det er en grei øvelse å vise fram bedriftsregnskapet en gang iblant.

Regnskapet viser at kommunene er i ferd med å trekke i bremsen, både når det gjelder aktivitetsnivå, investeringer og gjeldsopptak. Man ansetter ikke nye folk i samme tempo som før, selv om sysselsettingsveksten fortsetter. Tjenestetilbudet ser ut til å flate ut. Det er tydelig at stadig flere rådmenn og ordførere er opptatt av å konsolidere stillingen. Med et rekordhøyt gjeldsnivå er mange opptatt av hva økte renter kan bety. Mange er også opptatt av å effektivisere driften i ulike sektorer. Det betyr at jobben skal gjøres smartere og kanskje at noen må løpe fortere, slik situasjonen er i industrien og privat næringsliv.

Kommunenes nøkterne økonomiske situasjon gjør at både innbyggere og ansatte i kommunene vil merke de innstramningene som er varslet i morgendagens budsjett. De vil gjennom sine respektive organisasjoner gi lyd fra seg. Det har vi forstått at Jens Stoltenberg er forberedt på. Vi gleder oss til å se hvordan han har tenkt å gjøre velferden bedre innenfor et strammere budsjett.