Filmanmeldelse: «Top Gun: Maverick»

Umiddelbar gåsehud

«Top Gun: Maverick» funker på alle de riktige måtene.

Publisert

FILM: Vi har mye å takke Tom Cruise for. Da tenker jeg ikke bare på alle de gangene han har reddet verden på film ved uselvisk å ofre både liv, lemmer og helse som bare et gigantisk ego med messiaskompleks kan.

Nei, på et eller annet tidspunkt ble Tom Cruise en frelserfigur bak kamera også. Det siste tiåret har han brukt sin betydelige stjernepondus til ikke bare å få gjennom filmprosjekter som fort kunne druknet i vår tids hyperkommersielle, nostalgifråtsende, styreromsdrevne og til dels infantiliserte æra av minste-felles-multiplum-blockbuster-filmer. Men også til å kvalitetssikre dem i alle ledd.

Det krever helt klart sin stormannsgalskap å gå i gang med prosjekter som Cruise gjør. Men for å omskrive det en av admiralene sier til ham i den første «Top Gun»-filmen: «Egoet hans skriver ut sjekker som talentet, viljen og smaken hans har dekning for.»

«Top Gun: Maverick»

Action

Regi: Joseph Kosinski
Skuespillere: Tom Cruise, Miles Teller, Jennifer Connelly, Ed Harris, Jon Hamm, Val Kilmer
Premieredato: 25. mai 2022
Aldersgrense: 12 år

«Strekker seg langt for å bli den beste versjonen av seg selv.»
Se alle anmeldelser

Testosteron

Ikke at «Top Gun: Maverick» – oppfølgeren til jagerflyfilmen som gjorde at Cruise brøt superstjernelydmuren i 1986 – ikke er kommersiell, folkelig, proppfull av pubertalt testosteron og godt dynket i et etterbarberingsvann av nostalgi. Men den er det på alle de riktige måtene.

Den er smart nok til ikke å hylle ukritisk det konkurransedrevne machomiljøet den foregår i. Og snarere enn å bruke nostalgien som en krykke, gjør den seg fortjent til hvert eneste nostalgiske rykk i hjertemuskulaturen ved å bruke rollefigurenes forhistorie som et springbrett til å ta dem videre. Filmen handler tross alt om en fyr som tiden har løpt fra.

«The end is inevitable, Maverick», får Cruise høre av en robotdroneelskende admiral (Ed Harris). «Your kind is headed for extinction.»

Mach 10

Men før det har det gamle flyveresset ingen planer om å legge inn vingene. Når vi møter Pete «Maverick» Mitchell (Cruise) jobber han som testpilot for det amerikanske forsvaret, og pusher hemmelige overlydsfly både til og forbi yteevne.

Men selv ikke Mach 10 er raskt nok til å fly unna skyldfølelsen fra da co-piloten hans, Goose, mistet livet for 30 år siden.

Det tar ikke lang tid før den samme spenningshungeren og trassige autoritetsforakten som både gjorde ham til Verdens Beste Jagerflypilot™ og senere har hindret ham i å lande komfortabelt på et sete i Kongressen, eller med en toppstilling i marinen, koster ham jobben. Da avdekker den samme bindingsangsten og aversjonen for å bygge rede hvor lite denne mannen er når han har begge bena på bakken.

Heldigvis har han høye beskyttere i admiraliteten (filmens mest rørende gjesterolleinnhopp), og plutselig finner han seg tilbake der han startet: Som instruktør på Top Gun-skolen, der de flinkeste av de flinke, de eplekjekkeste av de eplekjekke, skal trenes opp til et topphemmelig, umulig oppdrag som bare Maverick kan preppe dem for.

Kamphaner

Det hele kompliseres naturligvis av at et av de unge, overopphetede pilothodene er ingen ringere enn Bradley «Rooster» Bradshaw (Miles Teller, fra «Whiplash»). Rooster er sønnen til avdøde Goose, og har ikke bare sin fars flytalent og bart, men også en kraftig antipati mot sjonkel Maverick, ikke direkte uten grunn.

Maverick står dermed overfor en oppgave han er langt mindre skikket til en flyakrobatikk: Han må holde sitt eget ego i sjakk på bakken, og heller sette seg i passasjersetet for å være både faglig veileder og ansvarlig farsfigur for en gjeng som minner påtagelig mye om den hanekyllingen han selv var og er.

Det eneste som overskygger frykten for å svikte sønnen som han gjorde faren, er denne nye sjansen til å bøte på sin egen samvittighet og gjøre det godt igjen. Sånt blir det både saftig ytre, indre og mellommenneskelig konflikt av.

Ikke minst fordi det haster. Maverick har nemlig bare tre uker på seg til å få skikk på gruppa før en hemmelig installasjon hos en av NATOs mange, mange fiender er i stand til å anrike uran. Akkurat hvilken fiende det her er snakk om, får vi aldri vite, landet omtales bare som en røverstat, men etter topografien og klimaet å dømme dreier det seg enten om Nord-Korea eller Norge.

Det er uansett ikke viktig – om du forventer geopolitiske analyser post 11. september, eller problematisering av USAs rolle som verdenspoliti og militærfetisjering i underholdningsøyemed, bør du heller se «South Park»-guttas «Team America».

Messiaskompleks: Det er en tung bør å egenhendig skulle redde både verden og moderne popcornfilmer, men noen må gjøre det. Foto: Paramount
Messiaskompleks: Det er en tung bør å egenhendig skulle redde både verden og moderne popcornfilmer, men noen må gjøre det. Foto: Paramount Vis mer

Åndenød

Et så befriende enkelt plott gir masse plass til det vi tross alt er her for å se: Karismatiske superstjerner som gjør superstjernegreia si, og luftige actionscener egnet til å gi åndenød.

Det er her Cruises dedikasjon bærer frukter. I mindre kompromissløse hender hadde dette vært en grønnskjermfest i trygge, dataanimerte omgivelser, som aldri ville gitt det samme suget i magen disse tilsynelatende ekte flystuntsene byr på – der skuespillerne etter sigende faktisk er oppe og flyr ekte F-18-fly i nærbildene.

Cruise er så klart klar over at idéen om autentisitet er viktigere enn reell autentisitet, og vet å markedsføre seg på at han gjør alle stuntene sine på ekte, så man skal ikke være totalt blåøyd, heller – det er nok av filmtriks her. Men det spiller liten rolle når det er så sømløst sydd sammen som det er av regissør Joseph Kosinski.

Det er lett å glemme når de suser forbi i overlydsfart, men å fotografere og klippe sammen scener så uanstrengt velfungerende som dette, er en moderne kunstform som altfor mange nyere storfilmer tar for lett på til fordel for spektakulære, men vektløse spesialeffekter og publikumsfrieri. I motsetning til superheltfilmenes totale forakt for fysikk, bruker «Top Gun: Maverick» naturlovene for det de er verdt til å forankre spenningen og skape begrensninger og hindre for rollefigurene.

Paradoksalt nok gir de svimlende svevene filmen mer bakkekontakt. Jeg tror på det, og det er det som teller.

G-krefter

Samtidig lades alt som skjer i luften av at vi på ekte bryr oss om de enkle, men tydelige rollefigurene og deres kamper. Stjerne i boka for en velfungerende, voksen fjortiskjærlighetshistorie med god kjemi mellom Cruise og Jennifer Connelly, også.

I tillegg til sin tidligere samarbeidspartner Kosinski («Oblivion»), har Cruise hanket inn sin faste manusguru Christopher McQuarrie, som også har skrevet og regissert de ferskeste «Mission: Impossible»-filmene. Selv om det er flere forfattere kreditert, er det god grunn til å tro at McQuarrie har tatt med seg sin forståelse for klassisk, handlingsdrevet historiefortelling til å skru til både dramaturgien og de fjerne og nære kampene rollefigurene står overfor. Resultatet er kanskje ikke revolusjonerende, men likevel så bunnsolid man kan ønske seg fra en film som dette.

God kjemi: Jepp, det ble plass til en ganske søt kjærlighetshistorie mellom Cruise og Jennifer Connelly her også. Foto: Paramount
God kjemi: Jepp, det ble plass til en ganske søt kjærlighetshistorie mellom Cruise og Jennifer Connelly her også. Foto: Paramount Vis mer

Det mest oppmuntrende med «Top Gun: Maverick» er hvor langt den strekker seg for å bli den beste versjonen av seg selv. Dette kunne så utrolig fort blitt en lettvint lønnsslipp for Cruise og co. Men sånn er han ikke skrudd sammen.

Her skal G-kreftene pushes til det ytterste fra første stund, da de velkjente, tunge synth-gongongene gjaller på lydsporet og nakkehårene strekker seg mot himmelen.

For i «Top Gun: Maverick» står ikke G’en bare for gravitasjon, men gåsehud. Og den er like umiddelbar og uunngåelig som en naturlov.

«Top Gun: Maverick»

Action

Regi: Joseph Kosinski
Skuespillere: Tom Cruise, Miles Teller, Jennifer Connelly, Ed Harris, Jon Hamm, Val Kilmer
Premieredato: 25. mai 2022
Aldersgrense: 12 år

«Strekker seg langt for å bli den beste versjonen av seg selv.»
Se alle anmeldelser

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer