Umoderne skattekutt

Problemet med Høyre og Fremskrittspartiets skattepolitikk er tre ting: Den rammer velferden, den gagner primært de rikeste og den er et lite treffsikkert tiltak mot den internasjonale finanskrisa. Da det ble regjeringsskifte i 2005 hadde valgkampen handlet om skattekutt eller velferdsøkning. Velgerne valgte mer velferd. De ville ha skattene på 2004-nivået, og ønsket ikke kutt som kunne ramme skoler eller helsevesen. Likevel går høyresiden inn i valgkampen med en avdanket skattekuttpolitikk. Høyre har allerede erklært skatt som en av sine tre viktigste saker. Fremskrittspartiet snakker ikke like mye om det, men står for mye av den samme politikken. Når de avviker fra Høyre, er det som regel ved at de vil kutte enda mer i skattene enn sine politiske brødre. På Fremskrittspartiets landsmøtet brukte avgiftspolitiker Gjermund Hagesæther talerstolen til å love 50 milliarder i skattekutt over fire år, dersom de kom til makta. For illustrasjonens skyld: Det koster om lag 100 milliarder kroner hvert år å drive sykehusvesenet. Fremskrittspartiets besnærende løfter om skattekutt tilsvarer dermed også et smertefullt velferdskutt: Tilsvarende halve sykehusvesenet.

Det første problemet er spørsmålet om hvilke velferdstilbud som må vike for høyresidens skatteløfter. For skattekutt er ikke gratis. Å ha ett barn i barnehage fra ett til seks år koster det offentlige over en halv million kroner (i tillegg til egenbetaling). Å gi utdannelse til ett barn i grunnskole og videregående koster rundt en million kroner. Dette finansieres av dem som jobber, investerer og betaler skatt i Norge. Spørsmålet nå er ikke om landet skal få nye, økte skatter. Men om høyresiden skal kutte skattene ytterligere. Hvis vi skal anta at Høyre vil gjennomføre omtrent det samme som sist de satt i regjering betyr det cirka 27 milliarder kroner mindre til velferd for alle. Hvis de skal sitte i regjering sammen med Fremskrittspartiet, vil sistnevnte kreve større gjennomslag for sin politikk, og skattekuttene vil sannsynligvis bli enda høyere. Med en Høyre/ Fremskrittsparti-regjering blir det med andre ord flere titalls milliarder kroner mindre til velferd. Dette vil ramme vår mulighet til å satse på skole, sykehus og eldreomsorg. Da hjelper det lite om enkeltindividet får noen tusenlapper i året i skattelette – det vil bli dyrt å få seg en utdanning, og det vil koste penger å bli syk eller gammel. Dette rokker ved viktige grunnelementer i den norske velferdsmodellen. Nemlig at velferden i Norge skal være god, gratis og felles.

Det andre problemet med høyresidens skattepolitikk er den manglende fordelingsprofilen. Et av Høyre og Fremskrittspartiets viktigste kjennemerker er fjerning av formuesskatten. Hvis vanlige folks økonomi er viktigst, er skattepolitikken til høyresiden svært lite treffsikker. Snarere tvert i mot er den en gedigen pengeoverføring til dem som har mest fra før. Halvparten av all formuesskatt betales av de 2,5 prosent rikeste. Beregninger viser at det er et skattekutt som vil gi hundre ganger mer i skattelette til dem som tjener én million sammenlignet med dem som tjener 150.000 kroner. Til sammenligning har regjeringen hatt diametralt motsatt tilnærming til hvordan skattekutt skal fungere. Formueskatten er skjerpet for dem som har mest, samtidig som bunnfradraget er økt. I praksis betyr det at mer enn 900.000 vanlige folk har fått netto lettelser i skatten. Andelen i befolkningen som betaler formueskatt er dermed senket fra 30 til 20 prosent. Dette er omfordeling i praksis – og har betydning for vanlige folk. Fjerning av arveavgiften, som Høyre og Fremskrittspartiet ønsker seg, er heller ikke spesielt fordelingseffektivt. Vår regjering har derfor i stedet lagt avgiften om, slik at den blir lavere for 90-95 prosent av mottakerne som følge av sterkt reduserte avgiftssatser og økte innslagspunkt. Samtidig får et lite, velstående mindretall økt arveavgift. Det er slik man bør jobbe med skattesystemet: Ved å gjøre det mer sosialt rettferdig. Det vil vår regjering fortsatt gjøre.

Det siste store problemet med skattepolitikken til høyresiden er at de framhever kutt i skattene, sammen med redusert arbeidsgiveravgift, som hovedtiltakene for å motvirke effektene av den internasjonale finanskrisa. Men generelle skattekutt og reduksjon av arbeidsgiveravgiften er etter alt å dømme lite målrettede i en tid der man trenger konkret handling. Noe av det som har mest å si for vanlige arbeidstakeres privatøkonomi akkurat nå er at arbeidsledigheten og renta er under kontroll. Ikke minst har dette betydning for førstegangsetablerere som for første gang må betjene store lån. Vi kan ikke hindre finanskrisa i å ha konsekvenser for Norge, men vi kan motvirke den og redusere ringvirkningene for landet vårt. Derfor har regjeringen arbeidet systematisk gjennom statsbudsjettet, tiltakspakker og rentenedsettelser, for å minimere konsekvensene finanskrisa kan ha for vanlige folks hverdag og økonomi.

Da Høyre la fra sitt alternative budsjett for 2009, sa de at den var «spesielt tilpasset en økonomisk krisetid». Men mesteparten i budsjettet minnet veldig sterkt om deres alternative budsjett for 2008, da det var høykonjunktur i norsk økonomi. Slik viste de at uansett hva spørsmålet er, så er svaret deres «skattekutt». På denne måten bidro de til å gjøre seg selv irrelevante i spørsmålet om hvilke krisevirkemidler som burde brukes i den nye økonomiske virkeligheten. På vei inn mot den mest intensive valgkampen er det interessant å se representanter for høyresiden fortsette å insisterer på å at valget skal handle om kutt i skattene. Nylig gikk for eksempel høyrenestleder Jan Tore Sanner ut og åpnet for at rederskattloven som ble innført i 2007 blir fjernet om de skulle komme til makta. Det vil i så fall bety 14 milliarder i skattekutt for norske redere. Uttalelsen oppsummerer det som er mest galt med høyresidens skattepolitikk: Den er umoderne, sosialt urettferdig, umusikalsk i finanskrisetider og i utakt med folket.