Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Umodne Norge

En av de mest interessante offentlige debattene jeg har vært med på, utspilte seg på midten av 1990-tallet. Krigen var, etter et halvt århundres fravær, tilbake på europeisk jord. Den internasjonale debatten kretset omkring hvordan økende bruk av tvangsmakt kunne brukes til å skape mer sikkerhet kloden rundt. I denne situasjonen var de ledende norske militære, som i en drøy generasjon hadde gjort lite annet enn å gå vakttjeneste og å trene, mest opptatt av at ting burde være som før. Yngre militære ville diskutere hva det ville si å være offiser. Eldre offiserer ville det ikke, og ga yngre offiserer munnkurv. I denne situasjonen rykket noen av oss ut med budskapet om at det å være offiser, betød at man av en eller annen grunn (moralsk eller politisk overbevisning, eventyrlyst, pengebehov, et eller annet) hadde valgt et yrke som var mer farefullt enn andre yrker. Spissformulert: For en offiser er det å dø en del av jobben. Yngre offiserer var jevnt over innforstått med dette. Eldre offiserer ble rasende.

En halv generasjon senere er de yngre offiserene fra dengang blitt dagens oberster og generaler. Offisers-ethoset er tilbake i Norge. Offiserene er innforstått med hva jobben går ut på. De eldre offiserene trenerte omleggingen av forsvaret så lenge at det som er igjen, er sterkt underbemannet i forhold til hva den internasjonale situasjonen kaller på. Men, offiserskorpset er i alle fall profesjonalisert.

Om offiserene nå har full oversikt over krigens krav til dem, har vi den siste uken fått demonstrert at det samme ikke kan sies om Norge i stort. En gruppe nordmenn blir utsatt for et attentat i Afghanistan. Det som skjer, er akkurat et av de scenariene som er blitt diskutert mest de siste femten årene, nemlig at en militært underlegen fiende tar i bruk ukonvensjonelle virkemidler mot ukonvensjonelle mål. Angrepet på hotellet i Kabul er et typisk eksempel på såkalt asymmetrisk krigføring. Det er også et eksempel på angrep som man aldri kan gardere seg 100% imot.

At Norge og Dagbladet mistet en journalist, er dypt tragisk, slik det alltid er når noen dør en for tidlig død. Men hva venter Norge skal skje i krig? Å gå til krig (og for den saks skyld å dekke den) er å risikere liv og lemmer. Det er et av poengene med krig å ta menneskeliv, for slik bryter man ned motpartens vilje, og slik vinner man. Norge har, ved sin tilstedeværelse på Balkan, i Iran og i Afghanistan, de siste årene stadig vekk ment at det eksisterte en situasjon som var så viktig at norske liv og lemmer burde risikeres. I denne sammenhengen er poenget ikke om Norge skulle eller ikke skulle ha vært med i de forskjellige krigene. Det er en annen debatt. Her dreier det seg om hva man med rimelighet kan la være å ta inn over seg når man faktisk velger å gå til krig. Går man til krig følger det, med usvikelig og uunngåelig logikk, at mennesker vil dø. Når dette skjer, er det liten grunn til å bli overrasket.

På toppen av det hele får vi en debatt om hvordan norske styrker i Afghanistan for noen år siden skal ha sparket og slått etter sivile som forsøkte å stjele utstyr. Igjen: en krigssituasjon innebærer per definisjon at normaltilstanden er satt til side. Krigshistorisk er utfordringen når det gjelder mengdekontroll å forhindre massakrer, subsidiært at noen dør. Situasjonen det her er tale om, er overhodet ikke i nærheten av hva man kan frykte. For noen år siden gikk det en sak der italienske soldater hadde sperret inne en guttunge i en container. Dette var i Somalia. Containeren ble så varm at gutten ble kvalt og døde. Her har vi en sak som kaller på opprørthet, politisk engasjement og mediedekning. Det finnes regler i krig, og regler skal holdes. Men i en situasjon der norske styrker er utplassert i områder det mennesker hver dag utsettes for tortur, voldtekt, ildebrann, synes det noe malplassert å kritisere soldater for å bedrive kontant mengdekontroll. Det vitner faktisk om mangel på dømmekraft, og er moralsk problematisk i forhold til de sivile døde.

Når skal den norske debatten begynne å gjenspeile alvoret i den internasjonale situasjonen, og alvoret som er forbundet med det å gå til krig? Hva skjer den dagen vi får de tapene som vi i et planlegningsperspektiv hele tiden har måttet vente å få? Når skal den norske debatten begynne å kretse rundt de reelle problemstillingene, for eksempel at det er umoralsk å gå til krig om man ikke er villig til å akseptere den risikoen det innebærer ikke bare for dem man skyter på og beveger seg blant, men også for oss selv? Det er kanskje som det skal være at vi setter våre næres liv langt over fremmedes, og det er forståelig at vi setter norske liv over fremmedes, men det får da være måte på. Hvor er artiklene om de titusener av afghanere og irakere som har dødd unødig i en krig som Norge er med på å utkjempe, og dermed har et medansvar for?

Den norske debatten står imidlertid også slik at vi gjør våre egne urett. De norske offiserene og soldatene som er i krig for Norge, er der som en konsekvens av politiske avgjørelser. De utfører, med stor personlig risiko, et arbeid som er pålagt dem av våre valgte ledere. Det betyr selvfølgelig ikke at de kan gjøre hva de vil, men det betyr at de har krav på at journalistene som skriver om det de er med på har en viss idé om hva krig er og at politikerne som har sendt dem har en forståelse av hva jobben går ut på og en lojalitet mot sine menn og kvinner i felt. Det er lett å kritisere regjeringspartiet SV for den unnfallenhet de stadig viser, men de er ikke alene. Det er bare noen år siden at en KrF-minister som heller ikke hadde tenkt gjennom tingene uttalte at hun ikke «likte bomber» – mens de bombene som den regjering hun satt i falt over Beograd. Problemets rot er imidlertid ikke enkeltpolitikere eller enkeltpartier. Problemet er at vi som nasjon, av påviselige historiske grunner, holder oss med en debatt om krig som er så uinformert at problemstillingene får feil proporsjoner og feil fokus.

En av de gruppene som har tenkt bedre gjennom tingene enn vi nordmenn, er kvekerne. Kvekerne er kompromissløse pasifister (et standpunkt jeg for ordens skyld vel bør nevne at jeg ikke deler). De er imidlertid også svært aktive og svært konstruktive i allehånde debatter om hva vi kan gjøre for å begrense tapene av menneskeliv, gitt at det er et faktum at krig stadig vekk finner sted. De har med andre ord et realistisk forhold til hva krig er, og til hva man kan gjøre gitt at krig eksisterer.

Siste uke viser med all mulig tydelighet at det samme ikke kan sies om nordmenn.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media