PRIORITERINGER: Dagens politi bør ha viktigere ting fore enn å håndheve restene av samfunnets århundregamle umoral, skriver berglund Steen. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix
PRIORITERINGER: Dagens politi bør ha viktigere ting fore enn å håndheve restene av samfunnets århundregamle umoral, skriver berglund Steen. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB ScanpixVis mer

Umoralpolitiet

Er 2014 virkelig et år hvor et av verdens rikeste land skal straffe fattigfolk som ydmyker seg ved å be om vår barmhjertighet?

Meninger

Valg vi foretar i grunnlovsjubileets år kan bli stående for ettertiden med særlig symbolsk tyngde, i likhet med den famøse «Kongolandsbyen» fra 1914.

Jeg husker en gang jeg besøkte Paris, da alle uteliggerne skal ha blitt skipet ut av sentrum. Norsk politi har gjort lignende. Spesialenheten for politisaker kritiserte i fjor Oslo politidistrikt for å ha kjørt romfolk ut av sentrum og etterlatt dem i en særlig sårbar situasjon.

Det som plager meg, er hva som gjør at vi føler vi kan tillate oss slikt som dette. Hvem gir oss retten til å forby fattige mennesker å bruke gatene til å overleve? Hvem gir noen retten til å nekte andre retten til medmenneskelighet? Hva slags formynderstat er villig til å tilrane seg denne myndigheten?

Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet er nå enige om at kommunene skal få anledning til å innføre lokale tiggeforbud. Neste år kan forbudet bli nasjonalt.

Advokatforeningen sier det så enkelt som dette i sin høringsuttalelse om regjeringens forslag: «Det må i utgangspunktet være en grunnleggende rett å kunne be om hjelp.»

Jeg er et lovlydig menneske. Ikke sniker jeg på trikken, og det var en lettelse for meg da jeg ble kjent med at det er lov å gå over gata på rødt lys hvis det ikke er trafikk.

Men tiggeforbud er et forbud jeg ikke kan godta. Det er et forsøk på å begrense vår adgang til å opptre i tråd med grunnleggende etiske verdier. Det er kort sagt snakk om et forbud som beveger seg dypt inn på et område som lovverket bør holde seg unna.

I forbindelse med abortsaken snakket regjeringen om legers samvittighetsfrihet. Hva myndighetene angriper her, er alminnelige borgeres samvittighetsfrihet. Heretter skal vi ikke kunne svare på et annet menneskes anmodning om hjelp uten risiko for at den som bønnfaller, blir straffet for det lille vi skulle ha av barmhjertighet.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Hvis noen er villige til å ta den sjansen på straff, er jeg ikke i tvil om at mange av oss stadig vil gi - og helst mer enn vi har pleid. Tiggerne må tross alt kunne dekke bøtene.

I et samfunn hvor ytringsfrihetsdebatten går kontinuerlig, har det fått lite fokus at et tiggeforbud faktisk innskrenker ytringsfriheten. Det som foreslås, er at mennesker på norsk jord skal nektes å uttale noe så grunnleggende og ufarlig som en bønn om hjelp.

Også Justisdepartementet erkjenner at dette kan utgjøre en begrensning av vår menneskerettslig funderte ytringsfrihet, men mener at det er anledning til å gjøre et unntak i dette tilfellet. Hvis slike forbud innføres, vil det være lov for rasister å påstå at romfolk eksempelvis er mer late eller mindre intelligente enn andre mennesker.

Derimot vil det ikke være lov for menneskene som i århundrer har blitt stigmatisert, marginalisert og forfulgt på grunn av slike holdninger, å uttale ordene «Hjelp meg».

Det foreliggende lovforslaget om lokale forbud er konkret utformet slik at mer solidariske kommuner kan bli straffet. Når det blir opp til hver enkelt kommune å innføre et forbud eller la være, vil det innebære at norgeskartet deles inn i soner for forbud og ikke-forbud, barmhjertighet og hardhet.

Tiggere vil med forutsigbarhet bevege seg fra de kommunene hvor de forfølges med lov i hånd, til de kommunene hvor de får lov til å samle inn sine slanter. Selv om problemene knyttet til tigging ofte overdrives, er det ingen tvil om at tigging kan medføre noen utfordringer eksempelvis med tanke på boforhold. På denne måten sørger man for at noen kommuner vil få alle utfordringene, og andre ingen.

Forslaget fremstår også som reelt diskriminerende. Selv om et forbud i prinsippet vil ramme alle uansett etnisk bakgrunn, er det hevet over tvil at hensikten er å ramme tilreisende romfolk. Det er derfor naturlig å spekulere på om forbudet vil bli håndhevet hardere overfor denne gruppen. Resultatet kan også bli at det først og fremst er kommuner med romfolk som vil innføre et forbud, mens kommuner hvor tiggerne har annen bakgrunn ikke vil gjøre det.

I så fall snakker vi om en systematisk diskriminering som oppnås på et ganske sinnrikt vis. Vi har en lang historie med å bruke forbud og straff mot romfolk og andre reisende folk. Vi har faktisk historie for å gjøre lite annet. Heldigvis sender vi ikke ut jaktlag lenger med lov i hånd, slik vi gjorde før.

Derimot kan man godt se tiggeforbudet som et ekko av tidligere tiders forbud mot å gi mat og husly til reisende folkeferd. I noen henseender lever forgangne århundrer iblant oss i beste velgående. Dagens politi bør imidlertid ha viktigere ting fore enn å håndheve restene av samfunnets århundregamle umoral.

Begrunnelsene våre er, nå som før, ofte opphaussede. Oslo er et av politidistriktene som har meldt inn «aggressiv tigging» som et viktig problem til Justisdepartementet. «Aggressiv tigging» er et merkelig uttrykk. Uttrykket synes utformet for å gi tiggerne et skjær av fysisk trussel. Det er imidlertid ikke «aggressivt» å ydmykt be noen om en almisse.

Jeg bor i Oslo og arbeider i sentrum, og det verste jeg har opplevd eller sett kan kanskje betegnes som «insisterende tigging». At tiggerne spør tre ganger heller enn bare én, eller at de nekter å vende blikket bort fra oss før vi er kommet helt forbi, gjør dem ikke til en fare. Heller ikke ubehaget vi skulle føle når vi går bort, gir oss retten til å fortegne dem som aggressive.

Da synes en del av publikum vesentlig mer aggressive overfor tiggerne, med sjikane, spytting og i verste fall sparking av menneskene som sitter på asfalten. Det har også forekommet at sovende rom har blitt tisset på. Ellers har offentlighetens fokus på «tilgrisingen» som tiggere noen ganger fører med seg, tidvis også noe ubehagelig aggressivt over seg.

Jeg er simpelthen ufattelig sliten - vi bør alle være slitne - av en debatt hvor vi til stadighet snakker om fattige menneskers avføring. Fy skam. Det vil være både oppsiktsvekkende og trist hvis vi i skyggen av grunnloven og grunnlovsjubileet utformer lovverk som er ment å kjempe en hundset gruppe unna, enda en gang.

Dette er et år hvor vi trenger å foreta valg som gjør Norge større, ikke mindre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.