Umoralske kommuner

Det er et juridisk overgrep av stat og kommune å benytte foreldelsesloven mot barnehjemsofre og andre som har fått sine liv ødelagt. Loven må endres.

I SAKER DER stat og kommune sitter med et åpenbart ansvar for at mennesker har fått sitt liv ødelagt, henvises det stadig til at erstatningskrav er foreldet. Kommunene prosederer på foreldelse når barnehjemsofre går til sak. Nordsjødykkerne har fått høre at erstatningskrav mot staten kan være foreldet. Ofre for svikt fra barnevernet møter samme argument.Et av de grelleste eksemplene gjelder en 40 år gammel kvinne fra Gamvik som ble tilkjent er erstatning på 3,7 millioner kroner i tingretten. Kvinnen hadde 9 søsken, og kommunen måtte vente erstatningskrav også fra disse. Kommuneøkonomien i Gamvik er dårlig, og med håp om at foreldelsesargumentet kunne vinne fram, anket kommunen til lagmannsretten. Og ganske riktig: Der tapte kvinnen. Retten ga kommunen et klart ansvar for at ingen grep inn og stanset mishandlingen og misbruket som hun ble utsatt for som barn, men hun fikk altså ikke fem øre i erstatning, for hennes krav ble ansett for å være foreldet.

I OSLO ER det nylig framlagt en rystende rapport om forholdene i Oslos barnehjem i perioden 1954-1993. Rapporten lignet mye på den rapporten som tidligere er framlagt om forholdene i Bergen. På samme måte som i Bergen ble det avdekket seksuelle overgrep, fysisk mishandling, manglende omsorg og sviktende tilsyn. På samme måte som i Bergen konkluderes det med at det overordnede ansvaret for mishandlingen og omsorgssvikten ligger hos kommunen.På samme måte som i Bergen vil også Oslo kommune etablere en egen erstatningsordning for barnehjemsofre, slik at de ikke skal være nødt til å gå til erstatningssak. Men heller ikke i Oslo blir denne erstatningsordningen av en slik art at ofrene får en oppreisning og en erstatning som står i noe som helst rimelig forhold til de overgrepene som de har vært utsatt for.Dette gjelder mennesker som har fått livene sine ødelagt og som i en rekke tilfeller også har en elendig økonomi. Penger kan aldri gjøre opp for det de har vært utsatt for. Men det minste de må kunne vente, er en økonomisk erstatning som i hvert fall kan gi en teoretisk mulighet for en ny start i livet. Da er det uverdig å bli avspist med et «erstatningsbeløp» som ikke engang er nok til å kjøpe seg en leilighet - eller finansiere en vanlig utdanning der det måtte være aktuelt.

HVIS foreldelsesreglene ikke hadde gjeldt i slike saker, ville ofrene ha hatt et helt annerledes utgangspunkt for å hevde sin rett, fordi kommune og stat da faktisk ville stå overfor en reell risiko for å bli dømt til store erstatningsbeløp. Nå framstår de dårlige spesialordningene som eneste realistiske sjanse til en slags økonomisk kompensasjon for et ødelagt liv. Alternativet er å bli møtt med en ørkenvandring gjennom rettsapparatet der foreldelsesargumentet er kommunens eller statens trumfkort. I en rekke av disse sakene vil foreldelse være et svært aktuelt juridisk argument. De overgrepene det er snakk om, er ofte av en slik art at det kan ta mange år før offeret føler seg i stand til å ta opp kampen mot den uretten som ble begått. Mange gjemmer minnene om overgrepene langt inne i sjelen sin - ofte så langt inne at de knapt nok orker å erkjenne dem selv.Når de da omsider klarer å se sin egen fortid i øynene, så er altså kommunenes svar: Du har ventet for lenge. Vi innser at kommunen har sviktet, men saken din er foreldet! I beste fall lager man en særskilt erstatningsordning som likevel gir et mindre beløp, og så presenteres ordningen som sjenerøs, fordi den gir noe som kommunen egentlig ikke er forpliktet til. Det er direkte umoralsk å møte ofrene på denne måten.

SÅ VIDT JEG kan se, er de hensyn som ellers tilsier at det er grunn til å ha regler om foreldelse, ikke til stede i saker der personer har lidd skade eller overlast på grunn av handlinger eller forsømmelser som offentlig myndighet har hatt ansvar for. De fleste vil være enige i at det strider mot vanlig rettsfølelse at et erstatningskrav som i Gamvik-saken blir avvist på grunn av foreldelse. Da Stortinget 10. juni behandlet den spesielle statlige erstatningsordningen for barnehjemsofre, uttalte en enstemmig stortingskomité: «Komiteen føreset at forelding ikkje vert gjort gjeldande i saker som omhandlar denne gruppa».Likevel ser vi at i en sak som tre barnehjemsofre har reist mot Bergen kommune, har kommunen valgt å prosedere på foreldelse. Dette vant kommunen fram med i tingretten. Nå prøver kommunen på tilsvarende måte å hindre at ankesaken skal tas opp til reell behandling av Gulating lagmannsrett. I en sak i Stjørdal har kommunen, på tross av åpenbar svikt fra barnevernets side, prosedert på foreldelse. Saken gjelder sju barn som vokste opp under rystende forhold der juling og drapstrusler var hverdagskost.Kommunene gir blaffen i stortingskomiteens forutsetning om at foreldelse ikke skal gjøres gjeldende. Hensynet til kommuneøkonomien settes foran hensynet til ofrene.

REGJERINGEN og Stortinget må ta skjeen i en annen hånd. Det må fremmes forslag om å endre foreldelseslovens innledende bestemmelser i paragraf 1, slik at loven ikke lenger får anvendelse på erstatningskrav rettet mot offentlig myndighet som stat, fylkeskommune og kommune i saker som ikke er av rent forretningsmessig karakter. De ulike regjeringene har ført en politikk som gjør at økonomi er blitt det overordnede argumentet på alle nivåer i det offentlige. Forebyggende tiltak er da lettest å kutte på, fordi det tar tid før skaden får økonomiske konsekvenser. Dette er enda et argument for at det bør være økonomisk svært kostbart når f.eks. en kommune medvirker til at barn eller ungdom får sitt liv ødelagt. Den norske staten er en av verdens aller rikeste. Det finnes ingen god grunn til at det offentlige skal vernes mot å bli stilt til økonomisk ansvar. Det at offeret trenger mange år på å bli i stand til å fremme sin sak, er i seg selv et tegn på at skaden har vært stor. La oss få slutt på at stat og kommune da vernes av foreldelseslovens bestemmelser!