Umoralske kommuner

Det er et juridisk overgrep av stat og kommune å benytte foreldelsesloven mot barnehjemsofre og andre som har fått sine liv ødelagt. Loven må endres.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

I SAKER DER stat og kommune sitter med et åpenbart ansvar for at mennesker har fått sitt liv ødelagt, henvises det stadig til at erstatningskrav er foreldet. Kommunene prosederer på foreldelse når barnehjemsofre går til sak. Nordsjødykkerne har fått høre at erstatningskrav mot staten kan være foreldet. Ofre for svikt fra barnevernet møter samme argument.Et av de grelleste eksemplene gjelder en 40 år gammel kvinne fra Gamvik som ble tilkjent er erstatning på 3,7 millioner kroner i tingretten. Kvinnen hadde 9 søsken, og kommunen måtte vente erstatningskrav også fra disse. Kommuneøkonomien i Gamvik er dårlig, og med håp om at foreldelsesargumentet kunne vinne fram, anket kommunen til lagmannsretten. Og ganske riktig: Der tapte kvinnen. Retten ga kommunen et klart ansvar for at ingen grep inn og stanset mishandlingen og misbruket som hun ble utsatt for som barn, men hun fikk altså ikke fem øre i erstatning, for hennes krav ble ansett for å være foreldet.

I OSLO ER det nylig framlagt en rystende rapport om forholdene i Oslos barnehjem i perioden 1954-1993. Rapporten lignet mye på den rapporten som tidligere er framlagt om forholdene i Bergen. På samme måte som i Bergen ble det avdekket seksuelle overgrep, fysisk mishandling, manglende omsorg og sviktende tilsyn. På samme måte som i Bergen konkluderes det med at det overordnede ansvaret for mishandlingen og omsorgssvikten ligger hos kommunen.På samme måte som i Bergen vil også Oslo kommune etablere en egen erstatningsordning for barnehjemsofre, slik at de ikke skal være nødt til å gå til erstatningssak. Men heller ikke i Oslo blir denne erstatningsordningen av en slik art at ofrene får en oppreisning og en erstatning som står i noe som helst rimelig forhold til de overgrepene som de har vært utsatt for.Dette gjelder mennesker som har fått livene sine ødelagt og som i en rekke tilfeller også har en elendig økonomi. Penger kan aldri gjøre opp for det de har vært utsatt for. Men det minste de må kunne vente, er en økonomisk erstatning som i hvert fall kan gi en teoretisk mulighet for en ny start i livet. Da er det uverdig å bli avspist med et «erstatningsbeløp» som ikke engang er nok til å kjøpe seg en leilighet - eller finansiere en vanlig utdanning der det måtte være aktuelt.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer