TV-anmeldelse: «Shadow and Bone», Netflix

Umulig å elske

Hvis serieskaperen ikke brenner for historien sin, hvorfor skal vi som ser på gjøre det?

SHADOW AND BONE: Alle disse fantasyseriene der unge helter stirrer ut mot fjerne, mystiske skyggefolder som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve Netflix. Video: Netflix. Vis mer
Publisert

«Shadow and Bone»

Fantasyserie

Tidspunkt: Alle episodene slippes 23. april
Beskrivelse: Ny fantasyserie i åtte deler om magiske krefter og en verden som må reddes fra en skyggefold, basert på Leigh Bardugos bøker.
Kanal: Netflix

«Serien gjør egentlig ganske mye riktig.»
Se alle anmeldelser

Strømmen av nye, påkostede Netflix-serier rettet mot det som i litteraturen kalles YA-segmentet, eller Young Adult, vil ingen ende ta.

I fjor kom «Cursed», som hadde et nytt, dessverre ganske døllt blikk på legenden om kong Arthur og sverdet i stenen.

I år har vi allerede fått postapokalyptisk, mellomeuropeisk stammekrig i «Tribes of Europa» og X-files fra Victoriatiden/Sherlock Holmes-hybriden «The Irregulars».

Og nå kommer en mer renskåren fantasyproduksjon basert på den amerikanske forfatteren Leigh Bardugos grishaverse.

Denne typen historier handler gjerne om unge mennesker som prøver å finne sin plass i verden, samtidig som de innser at de er utvalgt til noe helt spesielt, idet de må få kontroll over nye, unike evner. Eller puberteten, som det ble kalt da jeg vokste opp.

Stormvegg

Foregår det hele i et fantasy-univers, er disse evnene gjerne magiske og i stand til å tippe maktbalansen i universet, og tvinger våre helter til å legge ut på en lang reise, både bokstavelig og billedlig.

I «Shadow and Bone» er våre helter Alina (Jessie Mei Li) og Mal (Archie Renaux). De har vokst opp sammen på barnehjem og er nå soldater i det krigsherjede landet Ravkas armé.

Reisen går gjennom den mystiske skyggefolden, en permanent, stormvegg som strekker seg fra horisont til horisont. Den avsondrer landet fra resten av verden og leder inn til en skummel, mørk tåke full av monstre og annet uhumskt innhold. Både evnene og maktkampen gjør seg gjeldende da Alina oppdager at hun er en såkalt grisha med kraft til å påvirke elementene, og tas hånd om av den mystiske kjekkasen general Kirigan (Ben Barnes, eller prins Caspian fra Narnia-filmene, om du vil).

Samtidig har en kriminell bande under ledelse av Kaz Brekker (Freddy Carter) sine egne grunner til å ville komme seg gjennom skyggefolden.

Egenart

Serien gjør egentlig ganske mye riktig. Universet har nok egenart til at det ikke blir altfor pregløst, og selv om det har litt intrikate regler, er det ikke nevneverdig forstyrrende.

(Bortsett fra den – og personlig kjepphest-varsel, her – i overkant fjollete terminologien, selv til fantasy å være. Ravka er et slags fantasy-tsartids-Russland, med tilstøtende fiender både i øst og vest. Så da har forfatteren tydeligvis sett seg fornøyd med å gjøre Novosibirsk til Novokribirsk og Amsterdam til Ketterdam, og navnet på nabolandet til de skandinaviskklingende fiendene fra Fjerda har hun mest sannsynlig fått fra tullesvensken til kokken i «The Muppet Show». Og lykke til med ikke å knise hver gang noen refererer til valutaen kruge med fantasybritisk aksent. Nei, tilbake til idétavla, Bardugo.)

Rollegalleriet er dessuten sjarmerende og sympatisk, karakterene tydelige og funksjonelle og handlingen tålelig oversiktlig. Og visuelt er det smakfullt nok til at det ikke blir for glossy eller harry. Godt hjulpet av en åpenbart påkostet scenografi og vakre steppelandsomgivelser rundt Budapest der serien er filmet.

Og ikke minst er de snasene, russisk-inspirerte kostymene et kjærkomment avbrekk fra ringbrynjene og capene som har blitt brukt på autopilot helt siden «Ringenes Herre».

Uviktig

Likevel er det som om elementene aldri helt slår gnister og blir antent. De historiene som virkelig fester seg, som skaper engasjement hos seeren og varige inntrykk, er de som fortelles som om akkurat denne er den viktigste historien i verden, og der hver nye scene eller kapittel presenteres med en selvtillit som om akkurat denne scenen er viktigere en alle du har sett til nå.

I «Shadow and Bone» er det ingenting som fremstår som viktig, selv ikke når både universet og hovedpersonenes sjel og liv står på spill. Og hva enn den har på hjertet, har den ikke et sterkt behov for å få frem, heller.

At forretningsmodellen til Netflix er å lage helt greie serier som er akkurat passe engasjerende til at man ikke skrur av, har vi skjønt for lenge siden. Men det blir vanskeligere og vanskeligere å skjønne hvorfor de kreative kreftene bak alle disse seriene ikke har høyere ambisjoner eller mer engasjement og formidlingstrang. Og det handler ikke om evner. Eric Heiserrer, som står bak denne serien, har tidligere skrevet den kritikerroste scifi-filmen «Arrival», og selv om den ikke fungerte helt for undertegnede, er den åpenbart laget av folk som kan sine saker og brenner for det de gjør.

Det virker nesten som om man automatisk sier seg tilfreds med «godt nok, men ikke noe mer» det sekundet man har forsvunnet inn i Netflix’ skyggefold.

Resultatet er nok en Netflix-serie som best kan beskrives med sånne lunkne adjektiver som kulturredaktører hater og mener aldri vil klikke bra på forsiden. Forskriftsmessig. Kyndig. Sympatisk. Tidvis medrivende.

Alt dette stemmer, men det er kanskje vel så passende å si at «Shadow and Bone» er lett å like, men umulig å elske.

(Anmeldelsen er basert på de første tre episodene.)

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer