SKRANGLEGJENG FRA ATHENS: Neutral Milk Hotel gjenforent på Øyafestivalen, 16 år etter at de siste spilte i Norge. Låtskriver Jeff Mangum til høyre.Foto: Stian Haraldsen / Dagbladet
SKRANGLEGJENG FRA ATHENS: Neutral Milk Hotel gjenforent på Øyafestivalen, 16 år etter at de siste spilte i Norge. Låtskriver Jeff Mangum til høyre.Foto: Stian Haraldsen / DagbladetVis mer

Umulig å forholde seg nøytralt til sur melk

Elsk eller hat når Neutral Milk Hotel tar oss med inn i den emosjonelle svingdøren.

KONSERT: Det blir en slående illustrasjon på hva som har skjedd med «indie»-begrepet i løpet av 15 år når man hører Neutral Milk Hotel og norske Highasakite back-to-back med bare minutters mellomrom i kveldssola i Tøyenparken.

15 år er lenge Én ting er den evinnelige påpekningen av hvordan indiebegrepet er tømt for sitt egentlige innhold og slik sett blitt ubrukelig.

Men viktigere er kanskje å se hva slags profesjonalisering «indieband» har gått gjennom siden slutten av 90-tallet:

Der Neutral Milk Hotel på primalt vis skramler mer eller mindre selvbevisst, mer eller mindre samspilt avgårde foran et kompetent og veldig vennlig innstilt og katalogkompetent publikum, fyller Highasakite, på svært kompetent vis, et stadionformat med en type popmusikk som - dersom den var iscenesatt og spilt inn i 1998 - kanskje estetisk og produksjonsmessig ville ligget mye tettere opp til den gjøglete skranglefolken til Neutral Milk Hotel enn de fleste tør å tenke på.

Fra skur til stadion Eller for å bruke et annet kanskje mer nærliggende og illustrerende eksempel, som Smalltown Supersound-gründer Joakim Haugland var inne på i et intervju med Dagbladet tidligere i dag:

Arcade Fire har nærmest med utgangspunkt i Neutral Milk Hotel gjort gjøglete skranglefolk til velprodusert stadionunderholdning — hvilket smerter de fleste lengst foran ved Vindfruen-scenen på Øya.

Men det viser også hvordan de estetiske gjerdestolpene for «indie» altså er betydelig flyttet på i løpet av halvannet tiår.

Fortjent æresrunde Hvorfor komme trekkende med dette resonnementet for Neutral Milk Hotel nå?

Hvem unner dem ikke denne æresrunden for «In The Aeroplane Over The Sea» og dens 15 sammenhengende år med klassikersertifisering?

Og er det noen av oss som ønsker at de skal stramme seg opp musikalsk, egentlig? Er ikke dette slik de skal låte?

Emosjonell svingdør Jeg blir stående å spinne i svingdøren konserten igjennom:

Nostalgi, sødme, eufori og gåsehud i noen øyeblikk.

Irritasjon, likegyldighet og selvforakt i andre — var dette virkelig noe jeg hadde brukt betydningsfulle mengder tid på å elske tidlig i 20-åra? Visste jeg ikke bedre?

Konklusjonen står fortsatt å spinner i denne emosjonelle svingdøren:

FRODE STRØMSTADS INTRODUKSJONS-
SPILLELISTE TIL NEUTRAL MILK HOTEL:

De øyeblikkene når den melodisk-rytmiske kakofonien av messinginstrumenter, sag og kassegitar med fuzz løses opp i luft, Jeff Mangum tråkker vekk vrengen og sklir sømløst over i en av de bevrende balladene sine med frynsete nerve, er alt tilgitt. Publikum klapper på alle de rette stedene, og bidrar til å løfte konserten. Det er fint for oss med et nært forhold til «de rette stedene» og låtene.

Andre ganger blir jeg bare trist av at de nesten ødelegger noen av de aller fineste «Aeroplane»-sangene, «Holland 1945» for eksempel, trolig bare fordi de ikke har øvd nok eller ikke er villig til å spille dem bedre enn dette.

Kanskje er det bra nok? Muligens faller det siste der fullstendig på sin egen urimelighet, kanskje er skranglingen mer kalkulert og veloverveid enn det oppleves som, men én ting er uansett klart:

De fantastiske sangene skinner gjennom uansett.

Kanskje det får være bra nok.

Vi skal alle være takknemlige for at vi får høre dem live igjen — tross alt.

HØR DAGBLADETS ØYA-SPILLELISTE I SPOTIFY:
FØLG DAGBLADET I SPOTIFY: