Anmeldelse: «Gösta»

Umulig å mislike

Lukas Moodyssons svenske tilstander framkaller latter, magesmerter og åndenød.

OBS, TRAILEREN INNEHOLDER SPOILERE: Man får ofte lyst til å kaldkvele Lukas Moodyssons rollefigurer, men samtidig er de umulig å mislike, mener Dagbladets anmelder. Vis mer

«Gösta»

5 1 6

Humordrama

1. juli
Beskrivelse:

Humorserie i 12 deler om den altfor snille Gösta, laget av Lukas Moodysson.

Kanal:

HBO

«Moodyssons figurer er fristende å kaldkvele, men umulig å mislike»
Se alle anmeldelser

HBO satser internasjonalt, og «Gösta» er først ut av deres nordiske satsing. Lista settes skyhøyt. Serien er skrevet og regissert av svenske Lukas Moodysson, som helt siden «Fucking Åmål» for over 20 år siden, har levert både bittersøt hverdagskomedie («Tillsammans») og bekmørk tragedie («Lilja 4-ever») om hverandre. «Gösta» befinner seg i førstnevnte kategori, selv om humoren (som det er mye av) av og til gjør direkte vondt.

Tittelfiguren, en nyutdannet psykolog som jobber i BUP et sted i Småland, bor i en hytte i skogen med flyktningen Hussein (Nidhal Fares) på gjesterommet. Det finnes ikke den ting Gösta, fantastisk underspilt med litt sørgmodig hundefjes av Vilhelm Blomgren («Midsommar»), ikke er villig til å gjøre for at andre skal ha det bra. Han er selvoppofrende, nøktern og uendelig forståelsesfull – kort sagt, litt for god for denne verden. Han er så imøtekommende at det for lengst bikker over i servilitet, om ikke total selvutslettelse, og stort sett samtlige scener handler om at han på et eller annet vis lar seg overkjøre av sine medmennesker i nære, fjerne, eller ikke-eksisterende relasjoner.

Angst for angst

Ikke minst av kjæresten Melissa (Amy Deasismont), som han hjelper i medisinstudiene, selv om hun hater blod og synes det er litt vrient at alle er så syke. Melissa er en mester i å få alt til å handle om henne, har angst over at hun har angst, må få trøst når hun blir deppa av å se på naturdokumentarer, og blir av og til så glad at hun blir lei seg i stedet.

Litt som at man kan få åndenød av at noe er så morsomt at det gjør vondt.

Men Melissa er bare toppen av isfjellet, både kolleger, foreldrene (spesielt en helt vanvittig labil far, spilt av Mattias Silvell), venner og fremmede på gaten bruker Gösta som emosjonelt klorestativ. Å lese dette som en kunstnerisk fremstilling av den moderne, femininiserte mannen – eller Sverige som helhet – som blir dampveivalset over av kvinner, innvandrere, pensjonister, kriminelle, foreldregenerasjonen, ungdomsgenerasjonen, systemet, overordnede, underordnede og seg selv, er ikke vanskelig.

Det er også naturligvis en altfor grunn lesning, for Moodyssons prosjekt er langt mer mangefasettert enn som så. I tillegg til hans sedvanlige, håndholdte stil, der alt bades i et svensk, kommunalt gulskjær, er regissørens bankende hjerte for alle sine rollefigurer også på plass. Akkurat når du tror du er klar for å kaldkvele samtlige mennesker på skjermen, trekker han nyanser opp av hatten, og gir dem sympatiske og nevenyttige trekk, som gjør dem umulig å mislike.

Alle kasusene her har nemlig legitime grunner til å være som de er. Samtidig som de alltid kompliseres av en eim av narsissisme og opportunisme i møtet med Gösta. Det er så fordømt godt balansert at det bare er å ta av seg hatten.

Snøball

Som episodisk serie truer «Gösta› imidlertid av og til med å bli litt i overkant repetitiv. Hovedpersonen er gjennomgående reaktiv, bortimot viljeløs, som går på bekostning av fremdriften og utviklingen, og i blant kan bikke over i det forutsigbare. Selv om oppfinnsomheten og observasjonsevnen til Moodysson aldri gjør dette kjedelig.

«Gösta» er en moderne beretning om en snøball av gode intensjoner som ruller lukt til helvete, om mennesker som forstår seg i hjel, og mennesker som føler seg i hjel, mens de prøver å takle både sin angst for å dø, og sin angst for å leve. Eller for så si det med Göstas far: «Iskrem. Det er så jævlig meningsløst. Man spiser det, det er godt, så er det borte.»