Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Umulig å unnslippe

Jesmyn Ward skriver poetisk om historiens rastløse spøkelser.

JESMYN WARD: Den talentfulle romanforfatteren fra Mississippi har innkassert The National Book Award to ganger, sist for «Syng, gravløse, syng», som nå foreligger på norsk: Foto: NTB Scanpix
JESMYN WARD: Den talentfulle romanforfatteren fra Mississippi har innkassert The National Book Award to ganger, sist for «Syng, gravløse, syng», som nå foreligger på norsk: Foto: NTB Scanpix Vis mer

Jeg liker å tro at jeg veit hva døden er, sier den 13-årige jeg-personen Jojo i Jesmyn Wards roman «Syng, gravløse, syng». Han vet nok ikke det, ikke ennå, men han vil imponere bestefaren, som er i ferd med å slakte ei geit. Han vil ikke at bestefaren, Pop, skal tro at han er svak, at Pop skal tro at han ikke er gammel nok til å se på døden slik en mann burde se på den.

Jesmyn Ward trekker deg rett inn i det fuktige landskapet i landsbyen Bois Sauvage i Mississippi i den nye romanen. Det er samme omgivelser som i «Reddes det som reddes kan», romanen hun fikk The National Book Award for i 2011. Da ble den fattige, svarte byen rammet av orkanen Katrina. «Syng, gravløse, syng» foregår noen år etter katastrofen.

Men menneskeskjebnene er like, noen er gravløse, mange er foreldreløse. Jesmyn Ward innhøstet samme prestisjetunge pris for denne romanen i 2017.

Slektskap

Jesmyn Ward blir hyllet for sin poetiske stemme, og derfor blir hun uunngåelig betraktet som en arvtaker etter Nobelprisvinneren Toni Morrison. «Syng, gravløse, syng» har et visst tematisk slektskap med Morrisons berømte «Elskede». Begge romanene befolkes av ulykkelige voksne som hjemsøkes av døde barn som ikke kan forsones med sin skjebne. For øvrig ser man tydelige spor etter William Faulkners sørstatsdikting hos Jesmyn Ward.

I tillegg til de hvileløse døde består persongalleriet i Wards nye roman av en høyst levende og temmelig traumatisert familie, i lange passasjer trengt sammen i bulkete Chevy Malibu på vei fra Bois til Parchman, som er Mississippis beryktede delstatsfengsel. Bilen lukter spy. I baksetet sitter Jojo og trøster den bilsyke tre år gamle lillesøsteren Kayla. Barnas mor, Leonie, kjører og kjefter på ungene i bakspeilet. De er på vei for å hente barnefaren Michael, som er ferdig med å sone tre år i Parchman.

Roadtrip

I denne roadmovie-settingen skal de gjennomleve det meste av hva en svart sørstatsfamilie frykter; kjøp og salg av meth og crystal, rasistisk hvit politimann på hjul, håndjern og pistol mot tinningen på en 13-åring, en mor som skjuler en pose dop ved å svelge den, en overdose som må kureres med kull knust i melk fra en bensinstasjon. Mer spy – og hallusinasjoner.

Fortellingen veksler mellom jeg-stemmene til Jojo og Leonie. Hun fikk ham da hun var 17, men har aldri klart å se lengre enn til sin elskede Michael, som er hvit og har tatovert mannen med ljåen mellom skulderbladene. Han er oppvokst i en rasistisk familie som aldri har villet vite av svarte Leonie og parets mørke avkom. Leonie eier ikke morsinstinkt, hun kommer aldri til å gi deg mat, har Jojos bestemor Mam betrodd ham. Jojo og Kayla vokser opp hos besteforeldrene, der Mam ligger uttørret av cellegift og Pop er farsfigur og bærer av familiens tunge historie.

Hjemsøkes

Leonie er stort sett dopet og fraværende på alle plan. Når hun ruser seg, hjemsøkes hun av sin døde bror Given, som ble drept av en hvit klassekamerat, bare 18 år gammel. Saken ble henlagt som en «jaktulykke». Drapsmannen var Michaels fetter.

En tredje jeg-stemme blander seg i koret. Den tilhører 12-årige Richie som ble drept flere tiår tidligere da han sonet, for å ha stjålet et stykke kjøtt, i Parchman-fengselet, sammen med Pop. Dette fengselet var som en tradisjonell slaveleir, en stor farm befolket av svarte fanger og brutale voktere. Richie vil vite hvorfor han måtte dø. Han får ikke fred ellers. Han hjemsøker Jojo, klemt mellom forsetet og baksetet i Malibuen, for å følge med hjem til Boise og tvinge Pop til å fortelle.

Bitter historie

Spøkelsene og deres gravløse stemmer glir organisk inn i historien, der noen er arvelig disponert til å kommunisere med de døde. Religiøs praksis som er en kulturell blanding av santéria, voodoo og katolisisme, er en vesentlig del av folks liv. Jojo skal etter hvert få erfare hva døden er. De gravløse svartes sjeler synger sine grusomme historier fra de mørke trærne. Det er ikke til å misforstå, Jesmyn Ward skriver denne såre, bitre siden av amerikansk historie slik at det er umulig å unnslippe.

Denne familiens skjebne er uløselig knyttet til historien og deres forgjengeres skjebne. Jesmyn Ward gir den poetisk uttrykk i form av stemmer som har truffet de gale tonene. Jojo hører sangen strømme ut fra greinene på et krokete eiketre i bakhagen. Greinene er fulle av spøkelser:

«Det er kvinner og menn og gutter og jenter. Noen av dem nesten babyer. De kryper sammen, ser på meg. Svarte og brune, og den nærmeste nesten-babyen er hvit som røyk. Ingen av dem avslører sin død, men jeg ser den i øynene deres, de store, svarte øynene. De vagler som fugler, men ser ut som mennesker.»

Eve-Marie Lund har igjen gjort en strålende jobb med å overføre Jesmyn Wards poetiske, billedrike språk til norsk.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!