Umulig av Gaarder

Helt umulig roman av oppriktig Gaarder med mye på hjertet.

Slottet i Pyreneene

Aschehoug BOK: Steinn og Solrun møtes tilfeldig på det vakre trehotellet Mundal i bokbyen Fjærland. Da er det tretti år siden siste gang de så hverandre. Forunderlig nok på samme hotell. De hadde vært kjærester i fem år da det ble et brudd, av en gåtefull årsak. Nå er de gift og har barn på hver sin kant. De to starter en mailkorrespondanse, som blir innholdet i denne romanen som altså blir en såkalt brevroman.

Clairvoyance

Et sentralt tema i brevvekslingen kommer til å bli hvorvidt dette møtet, etter tretti år, var tilfeldig. Steinn er professor og klimaforsker. Hans naturvitenskapelige livsanskuelse betyr at han ikke tror på noe, som ikke kan forklares rasjonelt.

Solrun, derimot, mener møtet mellom dem var styrt av telepati. Hun er clairvoyant og sterkt troende. Det skal vise seg at det nettopp var disse motsetningene som forårsaket bruddet den gang. Et brudd som også involverte en gammel kone med rødt sjal som kanskje, eller kanskje ikke, ble drept i en påkjørsel.

Og som kanskje, eller kanskje ikke, viste seg for dem fra det hinsidige – lik en oppstanden Kristus.

Unaturlig

Bare så det er sagt. Som skjønnlitteratur er denne boka nokså umulig. Den ellers så fabulerende Gaarder er så opptatt av tematikken, at han ikke tar seg bryet med å lage fiksjon.

Det virker helt unaturlig at en mann som ikke har møtt sin store kjærlighet på tretti år, skal sende lange mailer formulert som populærvitenskapelige foredrag avbrutt av: «Dette har vi allerede drøftet». Mens hun svarer med «Vi lever imidlertid i en svært materialistisk kultur som nesten fullstendig har stengt av for kontakt med det åndelige.»

Hvem av dem som «vinner» forblir en gaardersk gåte.

Fortellingen er også en kjærlighetshistorie, men på et såkalt idéplan, blottet for kroppslighet. Det kan muligens være befriende i våre dager.

Litt komisk

Men det ligger unektelig en viss komikk i de lykkelige erindringene av dager i dobbeltsenga med champagne, Raskolnikov og Stein Mehren. Der han riktignok også minner henne på at «Vi syntes det var så deilig å være kropper av kjøtt og blod. Det var så skjønt å være mann og kvinne, vi nøt det.»

Da «Sofies verden» kom i 1991, startet en litterær undringsbølge som på tragisk vis har endt med floskelkongen Paulo Coelho. Gaarder er veldig langt fra Coelho.

Han kan være svulstig, men det er innhold i det han skriver. Om klimaendringer, the Big Bang, tilfeldighetens røtter.

Og om et så umulig tema som clairvoyance og troen på en oppstanden Kristus.

Store ord

Aller viktigst: Jostein Gaarder har det enestående trekk at han framstår som ekte. Han mener oppriktig det han sier. Og han er ikke redd for store ord. Sånn sett er det bare han som kan tillate seg å skrive at «Det er vi som er åndene i dette universets teater.»

Og den udødelige: «På vegne av hele kosmos blir jeg med ett så umåtelig trist.»