Spellemannprisen 2018

Umulig ikke å bli rørt av Bjarne Brøndbos tårer

Og et par andre ting vi burde snakke om etter Spellemannprisen 2018. Som at det er underlig at artistene ikke er enda mer kanakas på scenen.

GLAD: Bjarne Brøndbo tok til tårene da DDE ble tildelt hedersprisen. Foto: NRKL
GLAD: Bjarne Brøndbo tok til tårene da DDE ble tildelt hedersprisen. Foto: NRKLVis mer
Kommentar

Under Spellemannprisen 2018 var det ikke en spesiell ting som utmerket seg som årets snakkis. Derimot var det mange små ting vi burde snakke om i kveld, i morgen og i ukene framover. Her er derfor en liten snakkisliste, i prioritert rekkefølge, i tilfelle du trenger noe å snakke om i lunsjen på mandag.

1. Det var umulig ikke å bli rørt av Bjarne Brøndbos tårer da DDE fikk hedersprisen.

«Vinsjan på kaia» er en nydelig låt. Den er nydelig når DDE synger den, den er nydelig når kor over hele Norge synger den, og den er ekstra nydelig når hele salen synger den på Spellemann, mens Bjarne Brøndbo tørker tårene og underleppa hans dirrer.

2. Ja, Spellemann var faktisk svært rørende i år!

Prisutdelinger kan være dørgende kjedelige. Derfor var det overraskende å få klump i halsen og bankende hjerte da de nominerte til «Årets album» ble introdusert. Det var nemlig ektefølte kjærlighetserklæringer. Hanne Hukkelberg var blodfan av Emilie Nicolas, Silje Halstensen elsket Sondre Justad, Staysman hyllet hardtarbeidende Rotlaus og Hkeem æret Unge Ferrari.

Det var rett og slett nydelig.

Det var også DDEs hyllest til nylig avdøde Frode Viken.

3. Og det var ingenting å hisse seg opp over.

2018 var et solid musikkår. Det ble gitt ut mange bra plater. Likevel manglet den ene store platesnakkisen. Jo da, Sigrid var allestedsnærværende, men hun ga bare ut en ep i 2018. 2019 blir hennes år. Og jo da, Alan Walker fortsatte veien mot verdensherredømme. Men han er først og fremst singelartist og dj, ikke plateartist. Derfor ble det Emilie Nicolas som tok storeslem, og stakk av med både «Årets album» og «Årets popartist». «Tranquile Emile» er et nydelig album som fikk terningkast seks i Dagbladet, men som ikke akkurat harvet over hitlistene da den kom ut. Ikke at det betyr noe, egentlig. Høyst fortjent er det uansett.

3. Det er et under at artistene ikke er mer kanakas.

For nominerte artister må Spellemann fortone seg som en slags julaften fra helvete, der de må vente, vente og vente. Fra de ankommer den røde løperen klokka tre, til den siste prisen deles ut i 22-tida. Med så mye nerver og så mye fest, er det pussig, og egentlig ganske imponerende, at ikke flere artister ramler av scenen når de mottar prisene.

4. Urban-kategorien er en fornærmelse.

Rap og r&b er dominerende kategorier i norsk og internasjonalt musikkliv. Å ikke gi dem egne kategorier, når vi har viser og blues, åpen klasse og samtid, er absurd. Og ikke kom trekkende med det elendige argumentet om at «det ikke er nok nominerte». Her er det bare å fire på krava med en gang.

6. Rocken har besvimt og ligger i stabilt sideleie.

Nå er det ikke akkurat noen hemmelighet at vi ikke er inne i en gullalder for norsk rock. Det speiles av årets nominasjoner, der rocken knapt dypper en tå inn i noen av felleskategoriene, som «årets album», «årets låtskriver», årets hvasomhelst, egentlig. Rocken er så dau at en gjenfødelse er nødt til å være rett rundt hjørnet.

7. Klart Alan Walker ble årets spellemann.

Norges mest anonyme storstjerne lar som regel merittene snakke for seg. I 2018 hadde han tre singler og et debutalbum på toppen av VG-lista. Han spilte 136 konserter i 49 land, og fortsatte, som sagt, sin vei til verdensherredømme. Den er for øvrig også Sigrid på, men siden hun bare ga ut en ep i 2018, vil nok hun få sin velfortjente hyllest til neste år.

Og la oss håpe 2019 blir et litt mer overraskende år.

Live-published photos and videos via Shootitlive

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.