Debatt: «Oktoberbarna»

Umulige krav til oktoberbarna

Fanget mellom kaos og regelsamfunn.

ID-KORT: For mange av «oktoberbarna» vil det være en umulig oppgave å få tak i ID-kortet norske myndigheter krever. De vil forbli fanget mellom det regelstyrte norske samfunnet og de kaotiske tilstandene som hersket i deres hjemland under Taliban-tidens avslutning, skriver Kai Eide. Bilde fra en solidaritetsdemonstrasjon utenfor Stortinget i 2017. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
ID-KORT: For mange av «oktoberbarna» vil det være en umulig oppgave å få tak i ID-kortet norske myndigheter krever. De vil forbli fanget mellom det regelstyrte norske samfunnet og de kaotiske tilstandene som hersket i deres hjemland under Taliban-tidens avslutning, skriver Kai Eide. Bilde fra en solidaritetsdemonstrasjon utenfor Stortinget i 2017. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Når er du født? Vi kan alle svare på det – fra vi er svært små. Vi lever i et regelstyrt samfunn, hvor alt er registrert og godt dokumentert.

I Afghanistan er det annerledes: Dersom du for noen år tilbake spurte en far eller mor utenfor de store byene om når deres barn var født kunne svaret ofte være: «Det var kaldt, husker jeg». Eller «det var i blomstringstiden». Kanskje hadde far – dersom han kunne skrive – lagt igjen en liten henvisning i sin Koran, men oftest uten noen dato. De unge afghanske guttene som kom til Norge i 2015 – de såkalte «oktoberbarna» - vet nok hvilket år de er født. Men datoen kan ofte være usikker.

Oktoberbarna er født i den mest kaotiske perioden i nyere afghansk historie – under Talibans siste tid ved makten.

Mange har fått midlertidig opphold med begrensede rettigheter på ubestemt tid, med nesten umulige krav for å oppheve begrensningene.

De aller fleste afghanske barn på landsbygda fødes fortsatt hjemme. Svært mange av foreldre kan fortsatt verken lese eller skrive. Og en stor andel av befolkningen mangler det afghansk ID-kortet – den såkalte tazkeraen – som norske myndigheter krever for permanent opphold.

Om barna fikk et første dokument, var det uten bilde og ofte med en omtrentlig fødselsdato. Om de senere fikk et ID-kort med bilde, hendte det ikke sjelden at den offentlige tjenestemannen, som utstedte kortet, fastsatte en alder han selv mente virket riktig. I dag er det annerledes – i alle fall i de store byene hvor digitale hjelpemidler er tatt i bruk.

De unge guttene som kom til Norge i 2015 – de såkalte «oktoberbarna» - ble født inn i en kaotisk tid. Talibans vanstyre gikk mot slutten. Et nytt regime hadde ikke kommet i gang. Mange var på flukt. Der det fantes dokumenter var de ofte tapt. Registre var ofte ødelagt under Talibans styre eller under borgerkrigen som gikk forut for det. Selv i dag blir slike registre ofre for Talibans angrep på offentlige bygninger. Derfor er dagens registre fortsatt mangelfulle. Kanskje er det mulig å spore opp en person. Ofte lar det seg ikke gjøre.

Mangelen på gode registre betyr også at ingen vet hvor mange som bor i landet. Under min tid som FNs utsending i Afghanistan var det planer om en folketelling. Men planen ble lagt til side på grunn av dårlig sikkerhet. Den siste muligheten var å få et estimat via fotografering fra luften. Heller ikke det ble gjennomført. Når vi hører at en viss prosent av befolkningen kan lese, går på skole eller har telefon, så er det gjetninger. For ingen vet hvor stor befolkningen er.

Og for å gjøre det enda vanskeligere: På den tiden «oktoberbarna» ble født var tre ulike kalendere i bruk i Afghanistan. For noen uker siden ble jeg minnet på dette i en melding fra Talibans talsmann. Den var underskrevet med tre datoer for samme dag: «05.07.1440 Hirji Lunar, 21.12.1397 Hirji Solar og 12.03.2019 Gregorian». Med andre ord; datoen regnet etter den islamske kalenderen – som Taliban brukte under sitt styre i Afghanistan - deretter den nåværende afghanske kalenderen – og til slutt vår egen tidsregning.

De som nå er 17- 18 år ble født mot slutten av Taliban-tiden, mens den islamske kalenderen var den offisielle tidsregningen. Men folk levde fortsatt ofte etter sin afghanske kalender. Det hersket forvirring – selv om noe så grunnleggende som hvilken dato folk våknet opp til.

En del av «oktoberbarna» er flyktninger, som burde ha fått flyktningstatus uten begrensninger i Norge. I følge FNs flyktningkonvensjon skal det gjøres individuelle rimelighetsvurderinger før noen med beskyttelsesbehov på hjemstedet kan nektes beskyttelse og henvises til «internflukt» i en annen del av landet. Som eneste land i Europa fjernet Norge fra høsten 2016 krav om slike rimelighetsvurderinger. Det gjorde at færre barn fikk beskyttelse i Norge.

Mottak, lærere, venner, representanter og helsepersonell varslet om en vanskelig situasjon, hvor mange av guttene fryktet retur til en utrygg tilværelse i Kabul. Det ble rapportert om depresjon, selvskading og selvmordsforsøk. Svært mange forsvant fra norske mottak og lokalmiljøer.

I november 2017 besluttet Stortinget at «oktoberbarna» skulle få ny behandling av sine saker. Målet var å redusere bruken av ødeleggende midlertidige opphold fram til fylte 18 år.

Av de 106 som ble gitt opphold fikk 104 bare opphold for ett år ad gangen – inntil de kan skaffe det avgjørende afghanske ID-kortet. De har fått opphold – med en litt annen versjon av den midlertidighet Stortinget ville bort fra.

For mange av dem vil det være en umulig oppgave å få tak i det ID-kortet norske myndigheter krever. I usikre provinser kan ansvaret for slike dokumenter tilmed være overført til en annen provins – men uten at registre som finnes er overført til den provinsen som har fått ansvaret.

Dermed blir disse unge guttene ofte fanget mellom det regelstyrte norske samfunnet og de kaotiske tilstandene som hersket i deres hjemland under Taliban-tidens avslutning. De blir sittende fast i en situasjon, hvor de år etter år avkreves et dokument de ikke er i stand til å fremskaffe. Trolig er denne aldersgruppen den som er minst skikket til å tilfredsstille det norske regelverket.

Konsekvensen blir alt for ofte en evig midlertidighet, som gjør integrasjon i det norske samfunnet vanskelig og påfører ungdommene årevis av usikkerhet om fremtiden.

I stedet for å gjeninnføre rimelighetsvilkåret i tråd med flyktningkonvensjonen, lar vi stivbeinte ID-krav bryte ned unge mennesker i midlertidighet på ubestemt tid.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.