DOMMER I HØYESTERETT: Wenche Elisabeth Arntzen ble i sommer utnevnt som ny dommer i Høyesterett. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
DOMMER I HØYESTERETT: Wenche Elisabeth Arntzen ble i sommer utnevnt som ny dommer i Høyesterett. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

Under dommernes kappe

Med økende rettsliggjøring øker behovet for en levende rettspolitisk debatt, skriver Gudleiv Forr.

Kommentar

I det sommeren la seg over landet, utnevnte regjeringen to nye dommere i Høyesterett. Det må ha gitt både høyesterettsjustitiarius Tore Schei og justisminister Anders Anundsen sjelefred. Stillingene var utlyst flere ganger uten at søkere meldte seg. Siste utlysning skjedde i strid med Stortingets forutsetninger om åpenhet om søkerlistene. De nye dommerne er Wenche Elizabeth Arntzen og Arne Ringnes.

Det vil være feil å si at utnevnelsen ga gjenlyd i landets medier. Arntzen fikk nok noen notiser fordi hun er et navn fra rettssaken mot Anders Behring Breivik. Ringnes ble knapt verdiget navns nevnelse etter regjeringsbeslutningen. Den utlysningen av dommerstillingene som endelig førte til utnevnelse, åpnet for at søkerne kunne få holde tilbake navnet ved offentliggjøringen av søkerlista. Det opprørte alle presseorganisasjonene, som med god grunn protesterte heftig. Det er alltid sterkt press for å holde søkerlister i det offentlige skjult.

Og rett skal være rett: Justitiarius Schei var ikke glad for arrangementet. Men særlig advokater kvier seg for å figurere på ei søkerliste til stillinger de ikke nødvendigvis får. Det var advokat Arne Ringstads argument for at han ikke sto på lista. Men hva gjorde mediene med listene, og hva gjorde de da utnevnelsen var et faktum? Svaret er: Ingen ting. Så jeg skjønner godt at de som strever med å forberede dommerutnevnelser og som opplever at ingen kvalifiserte søkere er å finne i brevbunken, ser etter omveier rundt offentlighetsloven.

Mediene er jo så likevel ikke opptatt av hvem som blir utnevnt. Denne mangelen på oppmerksomhet rundt dommerutnevnelser er dessverre gjennomgående typisk i vårt system. Vi har altfor lite rettspolitisk debatt. Det juridiske miljø engasjerer seg også lite. Riksadvokat Tor Axel Bush er et hederlig unntak. Tidligere var juridiske professorer som Johs. Andenæs, Carl August Fleischer, Anders Bratholm aktive i samfunnsdebatten. Nå er deres etterkommere, med noen lysende unntak, tause, om det ikke gjelder Fredrik Fasting Torgersen.

Dommerne selv gir også lite lyd fra seg. De leverer sine vota og sine «likeså». Men rettspolitikkens lange linjer lar de stort sett ligge. Omtrent samtidig som regjeringen utnevnte Arntzen og Ringnes, pågikk det imidlertid en debatt i Klassekampen som hadde fortjent bredere deltakelse enn den fikk: Rune Slagstad og stipendiat Anine Kierulf hadde en kort feide med statsviteren, professor Gunnar Grenstad om sammenhengen mellom den politiske fargen på regjeringen som utnevnte dem og dommeres vota.

Slagstad/Kierulf reiste tvil om gyldigheten av Grenstads tallrekker som skal vise at dommere utnevnt av røde regjeringer dømmer mer statsvennlig i saker der staten er part enn dommere utnevnt av de blå. Slagstad/Kierulf påviste iøynefallende avvik fra en slik lovmessighet. Men lovanvendelse er skjønnsbasert, og skjønn bygger på både verdinormer og levd liv. Eller som den berømte amerikanske høyesterettsdommer Oliver Wendell Holmes jr. formulerte det: «Lovens vesen er ikke logikk, men erfaring». På den annen side: Det meste av dommergjerningen er å dømme i enkeltsaker, i praktiske konflikter, som oftest mellom påtalemakt og enkeltborgere der det handler om å komme til et rettferdig og balansert resultat.

Men noen ganger må også dommerne dømme i saker av stor politisk betydning. Maktutrederne har påvist at den politiske utvikling fører til at domstoler får større politisk betydning i vår tid, med prøvingsrett både nasjonalt og internasjonalt. Høyesterett og internasjonale domstoler påberopes når det er tvil om politiske beslutninger er innenfor Grunnloven og internasjonale konvensjoner. Da kan det bli dommernes politiske skjønn som avgjørende styrer deres vota. Det er en demokratisk utfordring.

I USA og andre land der maktfordelingen følger Montesquieu mer slavisk enn hos oss, spiller Høyesterett en klar politisk rolle, og dommerutnevnelsene er politikk i potens. Hos oss er dommerutnevnelser en nokså lukket prosess som skjer i det stille. Den sittende justisminister foreslo i sin tidligere tid som stortingsrepresentant at Stortinget måtte få en sterkere stilling i prosessen. Det tror jeg er lite ønskelig. Men en debatt om kandidatenes rettspolitiske ståsted og de lange linjer i rettsutviklingen, burde være mulig. Men da må mediene ikke bare kjempe for åpenhet, de må bruke den også.

POLITISK ROLLE: Rettsliggjøringen gir dommerne en utvidet politisk rolle som bør øke medienes interesse for dommerutnevnelser. $Foto: NTB scanpix
  

Lik Dagbladet Meninger på Facebook