Den ortodokse kirke:

Under en lavere himmel

Døra er ikke høy, og porten er ikke vid, i den kirkestriden som nå herjer den ortodokse verden, skriver Morten Strand.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Denne uka tok den russisk ortodokse kirka ut skilsmisse, og skiller seg fra den ortodokse moderkirka, og de andre ortodokse kirkene. Skilsmissen kommer etter at patriarken av Konstantinopel, Bartholomeos, i forrige uke sa han ville anerkjenne den ukrainske kirka, og gi den sitt eget patriarkat.

Det ble for mye for Russland. Konsekvensen man trekker i Russland er et brudd, eller et skisma, som det heter på kirkespråket. Ordet skisma gjaller høylydt i kirkehistorien, med det stiger lyden av pauker og basuner til himmels, og det gjøres historisk sett klar for religionskrig. Den russiske kirka har allerede advart om at «blod vil flyte» hvis Kiev skulle få sitt eget patriarkat godkjent av Konstantinopel.

For det er historie med store bokstaver som nå skrives. Man må henholdsvis 1000 og 500 år tilbake til de store skismaer i kirkehistorien. For 1000 år siden, i 1054 skilte øst- og vest-kirken lag, med Bysants og Roma som motpoler. Det skapte det religiøse, kulturelle og politiske skillet som vi fortsatt ser mellom øst og vest i Europa. Og for 500 år siden skapte Martin Luther oppstandelse i pavekirka, og var den protestantiske hærføreren som skapte sitt åndelige og politiske rom i Nord-Europa.

Både russerne og ukrainerne er folk som definerer sin egenart med ortodoksien. De er begge etterkommere av middelalderriket Kiev Rus. Og mens de politiske strukturene av dette riket ble lagt øde av mongolene på 1200-tallet, så overlevde både russernes og ukrainernes identitet, først og fremst gjennom kirka, i tida under det mongolske åket. Ortodoksien er altså avgjørende for både russernes og ukrainernes identitet. Og vi snakker altså ikke om kirker der det kirkelige ordskiftet først og fremst dreier seg om hvem - innenfor kirka - som skal få lov til å ligge med hvem, og hvordan. Vi snakker om kirker som har stor åndelig - og dermed politisk - autoritet.

Sju dager som kilte PutinKOMMENTAR

Det er framfor alt ortodoksien som har gitt ukrainerne deres identitet, der de har måttet forsvare sin egenart mot katolske polakker i vest, og islamske tatarer i sør. De har organisatorisk og læremessig vært underlagt patriarken i Moskva. Helt fram til Ukrainas selvstendighet i 1991 har dette vært like selvfølgelig som at ordet for ortodoks på russisk er «pravoslavie» og på ukrainsk er «pravoslavia», altså det samme ordet, som best oversettes til rett-troende. Og ordet er som kjent noe man ikke tar lett på i kirkehistorien. Det kom som kjent først.

Med patriark Bartholomeos beslutning i forrige uke, og den russiske kirkas skisma denne uka, er rollene i den øst-slaviske kirkelighet på en måte byttet. Den ukrainske patriarken av Kiev-patriarkatet, Filaret, er lyst i bann av den russiske kirken, og patriarken av Moskva-patriarkatet, Kirill. Men nå er det nettopp Filaret som er inne i den ortodokse varmen, som snart får sitt eget Kiev-patriarkat, anerkjent av patriarkaten i Konstantinopel. Mens Kirill og den russiske kirka presses ut av fellesskapet med de andre ortodokse kirkene.

Det har vært vegg-til-vegg dekning av kirkestriden på russisk - og sikkert også ukrainsk - TV, i alle snakkeprogrammer i helga som var, og mandag. Tonen i den russiske dekningen er at landet igjen er sveket. At landet nok en gang er utsatt for et politisk komplott, denne gang av religiøs karakter. Dekningen av skismaet i ukrainske medier har en triumferende tone. Der er det rettferdighet som har skjedd, endelig får landet sin egen kirke, godkjent at patriarkatet i Konstantinopel, der patriarken er «den fremste blant likemenn» blant de ortodokse patriarkene.

Konsekvensene av skismaet vet vi ennå ikke. Blir de langsiktige konsekvensene en forsterket isolasjon av Russland fra Europa? Blir det anda vanskeligere å normalisere forholdet til Russland?

En konsekvens er imidlertid allerede klar. I enhver skilsmisse skal boet gjøres opp. Eiendom og løsøre skal fordeles, og som vi vet så går det ofte vondt blod i også materielle verdier. Russland vil slåss for eiendomsretten til både kirker og hellige ting, ved å insistere på at kirkens verdier ikke skal overføres fra Moskva-patriarkatet til Kiev-patriarkatet. Vladimir Putins pressetalsmann Dmitrij Peskov har sagt at Russland vil forsvare troendes rettigheter i Ukraina.

Og det er vel en annen måte å si Moskva-patriarkatets eiendom på. Himmelen har atter en gang senket seg lavt over de troende.