DAGENS MANN: Matthew McConaughey vant Oscar for beste hovedrolle for «Dallas Buyers Club» forrige helg og fronter tv-serien «True Detective» (bildet), som i går avsluttet sin kritikerroste første sesong. Han er en streng metodeskuespiller som er opptatt av at det han gjør er «oppførsel» mer enn spill.
DAGENS MANN: Matthew McConaughey vant Oscar for beste hovedrolle for «Dallas Buyers Club» forrige helg og fronter tv-serien «True Detective» (bildet), som i går avsluttet sin kritikerroste første sesong. Han er en streng metodeskuespiller som er opptatt av at det han gjør er «oppførsel» mer enn spill.Vis mer

Under huden

Et halvt århundre etter Marlon Brandos storhetsdager er «metodeskuespill» igjen overalt. Det er dels takket være to filmstjerner - en død og en levende.

IDEER: I utgangspunktet synes det å være mer som skiller enn som forener de foreløpig mest omtalte skuespillerne i 2014, Philip Seymour Hoffman og Matthew McConaughey. Outsideren og førsteelskeren. Den første er død, av en tragisk heroinoverdose, den andre lever, vant nylig Oscar og står på en Kilimanjaro-aktig tinde av triumfer.

Men de har også noe til felles: Hoffman var, og McConaughey er, såkalte «method actors», tilhengere og disipler av den skuespillermetoden som ble dyrket frem av den berømte regissøre og dramalæreren Lee Strasberg på Actors Studio i New York.

Der underviste Strasberg blant andre Marilyn Monroe, Paul Newman og Al Pacino. Varianter av samme tilnærmingsmetode ble videreutviklet av folk som Stella Adler, som lærte opp Marlon Brando, Elizabeth Taylor og Robert de Niro, og Sanford Meisner, som talte Steve McQueen, Diane Keaton og nyere stjerner som Sandra Bullock blant elevene sine.

KONGEN AV «METODEN»: Marlon Brandos brennende rolleprestasjoner, som i «Gudfaren», var med på å gjøre ham til en posterboy for skuespillermetoden som ble utviklet og undervist ved Actors Studio i «New York».
KONGEN AV «METODEN»: Marlon Brandos brennende rolleprestasjoner, som i «Gudfaren», var med på å gjøre ham til en posterboy for skuespillermetoden som ble utviklet og undervist ved Actors Studio i «New York». Vis mer

Det finnes så mange forskjellige forståelser av hva «metoden» er at den har fått et mer mystisk omsvøp enn den kanskje burde. Når en skuespiller går til ekstreme skritt for å ligne rollen, for eksempel ved å gå drastisk opp og ned i vekt, og er i rollen på settet også når kameraet er slått av, kan det mumles beundrende: «she's so method». Men «metoden» var opprinnelig en skvær reaksjon i retning av mer realistisk skuespill. Den sprang ut fra regissøren og teatersjefen Konstantin Stanislavskijs «system», utviklet i Moskva som en tilpasning til det moderne, realistiske teatret, og fant i mellomkrigstiden gjenklang i New Yorks teaterverden og etter hvert i Hollywood. Der fikk store, spektakulære produksjoner gradvis konkurranse fra mørkere og mer psykologiske filmfortellinger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Opprinnelig handlet «metoden» mye om at skuespillerne skulle gå dypere i seg selv heller enn å ta på seg ytre fakter og kjennetegn. Strasberg var opptatt av emosjonelle minner, av at skuespillerne skulle finne forbindelser mellom rollens liv og sitt eget, gjenkjenne følelser og reaksjoner i seg selv, og bruke dette i arbeidet. Han ba elevene sine om å spørre seg selv: Hva ville motivere meg til å handle slik rollen handler? Prosessen med å finne frem til rollen har mye til felles med psykoterapi, og flere av metodens ivrigste tilhengere jobbet med psykologer for å bli bedre skuespillere. Grovt sagt handler det om å være rollen mer enn å ta den på seg, å oppføre seg mer enn å spille. 

Senere instruktører brøt med Strasberg i konsentrasjonen om erindringen - Sanford Meisner, en tidligere student av Strasberg som utviklet sin egen teknikk, fryktet det gjorde skuespillerne selvsentrerte og bakoverskuende - og la større vekt på dynamikken innad i den enkelte scenen, på spontanitet og improvisasjon.

KILDE TIL ULYKKE: Philip Seymour Hoffman, som vant Oscar for beste hovedrolle for «Capote» i 2006, døde i vinter av en overdose heroin. Nå spør en kommentator om Hoffman kan ha blitt mer ulykkelig av å leve som metodeskuespiller.
KILDE TIL ULYKKE: Philip Seymour Hoffman, som vant Oscar for beste hovedrolle for «Capote» i 2006, døde i vinter av en overdose heroin. Nå spør en kommentator om Hoffman kan ha blitt mer ulykkelig av å leve som metodeskuespiller. Vis mer

Den som skal peke på årsakene til at metoden ble så utbredt og innfytelsesrik, må nok først rette fingeren mot Marlon Brando, en dedikert metodeskuespiller som med sine brennende, komplekse rolletolkninger forførte både sitt kvinnelige publikum og kollegaer av begge kjønn. De to første «Gudfaren»-filmene, stappfulle av Actors Studio-alumni som de er, regnes blant tradisjonens toppunkter. Michael Caine, en selverklært metodeskuespiller, har fortalt at han henter frem en bestemt og sørgelig hendelse fra sitt eget liv hver gang han blir bedt om å gråte på film. Hva den hendelsen er har han aldri villet si.

Men det er enge siden mellomkrigstiden, og det begynner å bli en stund siden «Gudfaren» også, og det har blitt nok av kritikere som mener både metoden og dens avleggere er gammeldagse. Den britiske filmkritikeren David Thomson hevdet for få år siden at metodeskuespillerne hadde sin gullalder på syttitallet, men at den svært alvorlige og dyptpløyende skuespillerprosessen nå har måttet vike for en generasjon filmstjerner som er mer beslektet med tidligere tiders lettere, mer teknisk orienterte førstedamer og -herrer, der vissheten om at de «lot som» lå som en skjelmsk innforståtthet mellom filmstjerne og publikum.

Thomson peker på at de siste tiårenes mest innflytelsesrike og prisbelønnede skuespiller, Meryl Streep, ikke er en tilhenger av «metoden», men en grundig og flittig tekniker. Han ser etter Cary Grants arvtagere og finner George Clooney og Robert Downey jr. Om Clooney og Downey jr. ville vært enige, vites ikke, men sistnevnte gjorde en overdådig karikatur av en metodeskuespiller i «Tropic Thunder», der han spiller en hvit Oscar-vinner som skal spille en svart Vietnam-soldat og insisterer på å være i rollen, og i den mørke sminken, døgnet rundt, til stadig større beklemmelse for omgivelsene.

UTENFOR «METODEN»: Prisgrossisten Meryl Streep, her som Margaret Thatcher i «The Iron Lady», tilhører ikke «metode»-tradisjonen. Hun har snakket om at det gir henne en frihet at hun ikke føler noe press på å finne seg selv i rollen. Dermed kan hun tenke at det ikke er noe hun ikke kan spille.
UTENFOR «METODEN»: Prisgrossisten Meryl Streep, her som Margaret Thatcher i «The Iron Lady», tilhører ikke «metode»-tradisjonen. Hun har snakket om at det gir henne en frihet at hun ikke føler noe press på å finne seg selv i rollen. Dermed kan hun tenke at det ikke er noe hun ikke kan spille. Vis mer

Thomsons kritikerkollega Vadim Rizov har polemisert mot ham. Rizov hevder både at Clooney og Downey jr. ikke er så mye skuespillere av en «ny skole» som komediebaserte skuespillere, som baserer seg på god komisk timing og en selvsikker mangel på selvhøytidelighet. Han mener også at det egentlig ikke er noe poeng i å diskutere hvem som tilhører metodeskuespillerne, forstått som skuespillere som «forsvinner inn i rollen». Rizovs innvending er rent praktisk: Idet du blir berømt, og dét er per definisjon alle metodeskuespillerne du har hørt om, kan du ikke noen gang egentlig forsvinne. Å bli et stort navn har en pris, og den er at du ikke lenger vil være i stand til egentlig å lure noen. Alle som går og ser filmen din, vil være særs bevisste på at du ikke heter Michael Clayton, men George Clooney, ikke Abraham Lincoln, men Daniel Day-Lewis.

Dette er poenger verd å ta med seg, men det går også fint å argumentere at nettopp i dette ligger noe av magien i overbevisende skuespill. Det klarer å få deg til å tro på det som skjer mellom to mennesker på et lerret, selv om du vet så altfor godt at de i virkeligheten er noen andre.

Denne vinteren har metodeskuespill fått ny oppmerksomhet. Matthew McConaughey, som under innspillingen av «Dallas Buyers Club» aldri trådte ut av den nylig Oscar-belønnede rollen som aidssyk rodeorytter, forteller i intervjuer om at det handler om å oppførsel, om bare å være, helt i «metodens» ånd. Han er allerede favoritt for å vinne Emmy-prisen for beste mannlige skuespiller til høsten, for «True Detective», som ble avsluttet i går. Der spiller han mot vennen Woody Harrelson, som beskrives som en mer naturlig og organisk skuespiller, ikke av samme skole.

Og i The New Yorker spør Richard Brody seg om Philip Seymour Hoffmans iherdige arbeid for å komme dypt under huden på rollene han spilte, kan ha gjort ham til en plaget mann. Å insistere på å lenke kriserammende, oppdiktede mennesker til seg selv, skriver Brody, gir jobben «en dimensjon av selvåpenbaring, det krever at du gjenopplever minner og gjenåpner sår på en måte som vært et helvete om du hadde vært i et terapirom».

Borte er de hevede øyenbrynene og de distanserte spørsmålstegnene. Nå er det alvor, igjen. Og «metoden» omtales igjen med andakt.