Under Karen Blixens bøk

- Uten Karen Blixen hadde det ikke blitt noen trilogi om Jonas Wergeland. Det er helt sant! Jan Kjærstad sitter og spiser «rungstedlundkake» i hagen utenfor Blixens hjem i København.

KØBENHAVN (Dagbladet): På vei til et intervju med den danske lyrikeren Inger Christensen, på midten av 80-tallet, leste Kjærstad fortellingen «Drømmerne». Det var hans første møte med Blixen. Det ble et sterkt møte, med store konsekvenser for hans eget forfatterskap.

- Jeg ble omtrent slått ut av stolen. Om det var det forferdelige høstværet eller selve fortellingen vet jeg ikke, men akkurat sånn skal en fortelling være. Et sånt inntrykk skal en fortelling gi.

I dag er stemningen en annen. Strålende sol. Utsikt mot en vakker hage. En sangfugl på hver gren. Kjærstad er nær sagt ved kilden: det sagnomsuste Rungstedlund. Det var her, i sitt barndomshjem, at Blixen levde og skrev etter at hun kom tilbake fra Afrika. En hvit, gammeldags herregård, fremdeles med friske blomsteroppsatser i alle rom. Slik Blixen selv sørget for det mens hun levde. I dag er stedet et velholdt museum.

Storyteller

- Jeg ville prøve å skrive like gode fortellinger som Blixen. Jeg ville bli en storyteller. Seinere fikk jeg høre at Blixen brukte den betegnelsen på seg selv.

Kjærstad har skrevet om sitt forhold til Blixen i essayet «Tusen og ett liv».

- Det er rart at ingen har kommentert nettopp dette essayet. Her ligger jo nøkkelen til hva jeg ønsker å gjøre som forfatter. Jeg klager ikke, men undrer meg litt over at fortellervinkelen er borte fra norsk bevissthet.

I sitt essay skriver Kjærstad at mennesket er en fortelling, og at i dette består dets identitet. En fortelling rommer erkjennelse. En fortelling kan gjenreise et menneske. Å skrive en fortelling blir i så måte å søke etter sannheten om oss selv.

Identitet

i «Drømmerne» er identitetsproblemet sentralt, og Kjærstad hevder at «Drømmerne» fungerte som en kim til Jonas Wergeland. Kjærstads grunnspørsmål i trilogien er: Hva er et menneske?

- Man får sin identitet av hva man hører - ikke bare av seg selv. Og ikke bare fra arv og miljø. Slik blir fortellinger viktig i våre liv. Ingenting kan danke ut en god fortelling. Det å se ting i nye sammenhenger gir nye innsikter - og med det nye muligheter.

I tillegg til at Kjærstad ville skrive like gode fortellinger som Blixen, ville han forsøke å overskride hennes prosjekt.

- Jeg ville prøve å lenke ulike fortellinger sammen, skape det som kan få fragmentene til å henge sammen.

Et spørsmål som stilles flere ganger i trilogien er: Hvordan henger et liv sammen?

- Jeg ville overskride Blixen i sammenheng, sier Kjærstad.

Med dette utgangspunktet begynte han å skrive alle historiene om Jonas Wergeland.

- Samtidig leste jeg alt av Karen Blixen. Hun er et uoppnåelig ideal. Selve fortellingene hennes er så gode. De gir både forbauselse, nysgjerrighet og innsikt.

Kjærstad hevder at det største kulturelle problemet i dag er lenkeproblemet.

- Hva skal man ta med seg? Problemet i det informasjonssamfunnet vi lever i, er at vi må velge. Og hva skal vi velge? Vi blir tvunget til å snevre inn. Han mener at historier lenker seg sammen nesten av seg selv. De faller på plass.

- Det skjer intuitivt. Men, du må vite at du er på jakt etter å lenke. Når det skjer, er det ikke på grunn av vilje, men kreativitet. Det skjer intuitivt fordi du er skapende.

Romandiktatur

Kjærstad mener at de som er skeptiske til bruk av mange typer virkelighetsdetaljer er språkmoralister.

- Det blir et romandiktatur når man tror at en roman bare kan se ut på en måte. Det finnes ikke regler for en god roman.

- Jeg er overrasket over at folk tror at ting er sånn det blir beskrevet i en roman. Kjærstad er også forbauset over at han ikke har blitt kritisert for menneskesynet sitt.

- Kritikken går på detaljplan og ikke på den verdensanskuelsen jeg legger til grunn.

- Skal du forresten ikke spørre meg om hvordan jeg kommer på alle karakterene og historiene? Kjærstad ser forventningsfull ut. I stedet for å vente på det rette spørsmålet fortsetter han:

- Jeg kan gå rundt og smile en hel kveld når jeg synes jeg har funnet på noe skikkelig bra. Ungene ser på meg og spør hva jeg gliser av. Da er jeg fornøyd, sier Kjærstad. Jeg skriver ikke for å imponere, men fryder meg over å finne på ulike historier, finne på noe som ikke var der fra før. Likevel legger han til at han aldri er helt fornøyd med det endelige resultatet. Det i seg selv blir en drivkraft. Det gir noe å streve mot.

- Jeg vil forsøke å skrive mer konvensjonelt og allikevel mer eksperimentelt. I trilogien om Jonas Wergeland er tre konvensjonelle romaner satt sammen. Slik blir det et eksperiment.

Store trær

Vi går en tur i Rungstedlunds hage. Under en imponerende bøk ved Blixens grav setter Kjærstad seg ned. Han ser opp på grenene og slår fast at skriveprosessen minner om et tre. Han begynner ikke med stammen, men har fortellingene og plasserer dem rundt i treet. Som greiner. Her har han visse fellestrekk med sin romanfigur Jonas Wergeland: «De fleste mennesker streber etter å bli rene og ranke, bli en søyle, en stang, noe man kan henge et flagg i. Jonas ville bli et tre. Han gikk ofte rundt og studerte de ulike norske trær. Da han sto på høyden av sin berømmelse, planla han halvt i alvor en selvbiografi som skulle få tittelen ælsquoåMitt liv som eik\'.»

Kjærstad velger metaforer som er i slekt. Trær, fjorder og prismekroner er noen eksempler. Et annet nærliggende eksempel er når datteren til Jonas Wergeland setter seg ned i et rom med TV-er på alle veggene, og ser alle programmene faren har laget i sin TV-serie «Å tenke stort» samtidig:

«Jeg følte nesten at apparatene dannet en elektronisk membran rundt meg, som om jeg befant meg inne i et veldig, livgivende organ, noe som pustet. Æ...Å Jeg så, jeg begynte å flytte blikket fra skjerm til skjerm, som til ulike biter i en sirkelformet mosaikk. Det slo meg at Jonas Wergeland, i og med programmenes karakter av å være selvportretter, faktisk hadde maktet å realisere en gammel drøm: å kunne leve flere liv på likt. Æ...Å På et tidspunkt tenkte jeg at det måtte være som å få stå inne i en prismekrone, inne i en sirkel av lys.»

- Det å bruke metaforer som er i slekt, blir som musikk. Det er klanger, eller akkorder som ligger der, sier Kjærstad.

Utvidelse

Det er noe underlig ved at Kjærstad skriver 1500 sider om en person som ikke leser bøker. Han kommenterer det slik:

- Hvis Jonas Wergeland hadde vært en leser, ville han ha vært en mer harmonisk person. Han ville blant annet forstått sin kone, Margrete Boeck (etternavnet kan uttales ælsquoåBok\').

Kjærstad mener at trilogien ikke bare handler om utvidelsen av et menneske, men også utvidelsen av Norge. Utvidelse er et tema som har gått igjen på flere plan.

- Jeg ville fortelle noe om Norge som nasjon. Skape et minne om store, fine ting og være kritisk til mindre fine ting. Jonas\' liv blir på sett og vis nasjonens liv. På godt og vondt. Jonas\' «blindhet» representerer nasjonen i siste fase. Det blir som vår «stammes» historie - og er i så måte knyttet til tanken om et eventyr eller epos.

Språkparadis

Både «Forføreren», «Erobreren» og «Oppdageren» er tykke bøker, og Kjærstad er en av de forfatterne som har blitt anklaget for å havne i et faktahelvete. Den anklagen tar han med knusende ro.

- Jeg vil ikke kalle det fakta, men informasjon. Denne informasjonen er ikke viktig. Den er der rett og slett fordi det er språk. Det er min verden. Mitt språk. Vokabularet inneholder mer enn det som står i ordbøkene. Det er derfor jeg liker å være forfatter, fordi jeg kan finne på et sånt språk. Jeg har ikke havnet i et faktahelvete, men i et språkparadis!

Kjærstad ønsker å speile verden, naboer, venner etc. Han vil vise hvordan mennesker snakker.

- Vi sitter på et hav av kunnskap, til sammen. Kunnskap jeg ikke vet en brøkdel om. Jeg plukker opp litt her og der. Et viktig spørsmål ifølge Kjærstad er: Hvorfor blir nettopp dette fortalt?

Han ser på verden som en verktøykasse han kan plukke av. Utfordringen blir å velge hvilke språkfragmenter han vil ha med.

- Det er disse språkfragmentene som skaper fortellinger. Det er et flettverk. Forgreininger. Et tre. Jeg kommer ofte tilbake til stammen. Eller fjorden. Som forfatter velger du for leseren det du vil ha fram og skjærer bort det du ikke vil vise. Som forfatter forteller du leseren: Sånn er det livet jeg iakttar.