Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Under sanden

Persondrama om en kvinnes forhold til realitene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ektemannen er borte, men Marie vil ikke vite av det. Ingenting vil hun vite.

Charlotte Rampling står for en liten kraftprøve i Frangois Ozons siste film, som er hennes fra første til siste bilde.

Regissøren selv er heller ikke skyggeredd; han har vand-ret fra svart komikk i «Sitcom» til absurd kammerspill i «Vanndråper på brennende stein» - etter et skuespill av Rainer Werner Fassbinder - og går nå over til det nære drama i sofistikert utførelse på til dels eget manus.

Maries mann Jean (Bruno Cremer) forsvinner på en ferietur, og alt tyder på at han har druknet. Men ingen finner ham, så skal hun akseptere det høyst sannsynlige, bearbeide sorgen og etablere et eget liv, opprettholde et håp eller fortsette å leve i et imaginært ekteskap?

Dette er Ozons enkle, men kompliserte utgangspunkt; skildringen av en persons katastrofe, den hverdagslige tragedien som daglig rammer noen blant oss. Det meste hviler på Ramplings evne til å formidle det forståelige i fortrengningen av enhver logikk. Resten av persongalleriet er en ramme rundt henne. Hun kommer godt fra oppgaven, en skuespiller hvis utstråling både er usedvanlig vanlig og usedvanlig flott. Aldri overspillende får hun fram et mangfold av følelser.

Manus lar henne likevel i sekvenser stampe rundt i disse noe repeterende, som om Marie ingen muligheter har til utvikling og innsikt. Og kanskje har hun ikke det, Ozons åpne slutt tatt i betraktning.

Hele Norges coronakart