Under steinene

FrP lover å snu hver stein for å få ned innvandringen til Norge. Mens Høyre vil snu hver stein for å få ned offentlige utgifter. I kombinasjon kan det bli riktig skummelt, skriver Marte Michelet.

RADIKAL INNVANDRINGSPOLITIKK: Uansett hvilken borgerlig regjeringskonstellasjon vi ender opp med, vil Siv Jensen og FrP kjøre klampen i bånn for å få gjennomslag for sin stadig mer høyreradikale innvandringspolitikk. Hvor går grensene for Høyres statsministerkandidat Erna Solberg? Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix
RADIKAL INNVANDRINGSPOLITIKK: Uansett hvilken borgerlig regjeringskonstellasjon vi ender opp med, vil Siv Jensen og FrP kjøre klampen i bånn for å få gjennomslag for sin stadig mer høyreradikale innvandringspolitikk. Hvor går grensene for Høyres statsministerkandidat Erna Solberg? Foto: Stian Lysberg Solum / NTB ScanpixVis mer
Meninger

POLITISKE IDEER: Om fire dager er den rødgrønne regjeringen historie. Vi får etter alt å dømme enten en bred borgerlig flertallsregjering der Frp er med, eller en mindretallsregjering av Høyre, KrF og Venstre, som blir helt avhengig av Frp som støtteparti.

Uansett hvilken borgerlig regjeringsmodell vi ender opp med, vil Frp kjøre klampen i bånn for å få gjennomslag for sin innvandringspolitikk. Og - legg vekk illusjonene - gjennomslag vil de få.

For i motsetning til hva mange ser ut til å tro, er ikke innvandringspolitikken noe Frp bare vifter litt sånn hissig symbolsk med i valgkamper, og så «går det over». Det er det politikkområdet partiet har vært klart flinkest til å omsette i konkrete resultater i Stortinget. Og den forrige borgerlige regjeringsperioden var i så måte en gullalder for dem.

Da Erna Solberg sist styrte innvandringspolitikken, som kommunalminister fra 2001 til 2005, fikk Frp gjennom en lang smørbrødliste av krav. En undersøkelse Dagsavisen gjorde av de 23 konkrete endringene «Jern-Erna» hadde gjennomført i norsk asyl- og integreringspolitikk, la for dagen at hele 22 av dem opprinnelig var forslag fra Frp.

At Arbeiderpartiet verken har maktet eller villet endre den kursen Høyre la, har de siste åtte årene ført til en klar radikalisering av Frp's asylpolitikk, fordi det knapt er innstramminger igjen å gjøre. Det er derfor helt sant som Siv Jensen sier at Frp nå «snur hver stein» for å komme opp med nye forslag.

Resultatet av denne desperate prosessen kunne vi nylig lese i det «lekkede» dokumentet fra «Fremskrittspartiets bærekraftutvalg», der sluggerne Per Sandberg, Christian Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen har satt seg ned til idédugnad sammen med Hege Storhaug. Resultatet er den mest høyreradikale plattformen et parti av den størrelsen har levert etter krigen. Her går man mye lenger enn tilsvarende høyrepopulistiske partier i Vest-Europa til nå har gjort. La meg minne om kjerneelementene man går inn for i dokumentet:

• Avvikling av hele asylinstituttet.

• Internering av alle asylsøkere med «usikker» identitet i leire i utlandet.

• Innføring av enorme hindringer for at asylanter skal kunne bringe barn og ektefeller til landet.

• Fjerning av grunnleggende velferdsrettigheter og helsetjenester for alle arbeidsinnvandrere.

• Innføring av et omfattende kontrollregime rettet mot innvandreres barn.

Fordi dokumentet er så radikalt har en rekke analytikere avvist det som et rent valgkampstunt. Men det bør på ingen måte undervurderes.

Det er all grunn til å tro at dette er seriøst ment fra den sterke høyrefløyen i partiet. Det er tre grunner til det:

For det første, er dette de logiske skrittene videre fra det som har vært Frp's posisjoner til nå. Når man, eksempelvis, i flere tiår har angrepet asylinstituttet for å være et rent skalkeskjul for lykkejegere, kan man like gjerne ta skrittet ut og kreve avvikling av hele greia.

For det andre, må vi huske at vi her delvis har med fanatikere å gjøre. Den rasistiske høyrefløyen i Frp er hundre prosent overbevist om at «innvandreren» er en livsfarlig trussel mot Norge, slik ytre høyre i sin tid var overbevist om at «jødebolsjeviken» var det samme.

For det tredje, har Frp lyktes farlig godt med å vinne den essensielle kampen om problembeskrivelsen. Asylsøkeren som figur er nå så demonisert at selv det å ville hente sine egne barn hjem fra en eller annen gudsforlatt flyktningleir framstår som sleipt.

I et sånt klima både kan og må Frp gå stadig lenger for å framstå som innvandringspolitikkens reaksjonære avantgarde. De produserer derfor stadig mer ekstreme forslag, som at man må vente i minst sju år etter at man har kommet til landet før man kan få barna sine hit. Det er nettopp den typen ren nådeløshet som faktisk må til hvis man skal få til Siv Jensens forhandlingsutgangspunkt med de borgerlige, nemlig «drastiske kutt i innvandringen». Barnedødeligheten i flyktningleirer ligger jevnt over på «emergency level».

Høyre, KrF og Venstre kommer selvsagt aldri til å gå med på disse kravene slik de står. Hvis Siv Jensen bli utenriksminister vil hun aldri få mandat til å dra til FN og si opp Flyktningkonvensjonen. Men det er forbundet med null risiko å gi blanke i hva FNs høykommissær for flyktninger sier.

Pål Lønseths nederste skuff er full av reprimander fra FN, og full av advarsler om at hvis alle opptrer som Norge smuldrer konvensjonen bort av seg selv.

Nå ber for eksempel UNHCR oss innstendig om å ta inn noen av de to millionene som er på flukt fra blodbadet i Syria. Sverige har i løpet av 2012 og 2013 tatt imot 14700 syrere. Norge har på sin side tatt i mot to - 2 - kvoteflyktninger fra Syria hittil i år.

Dersom Per Sandberg blir justisminister vil selvsagt ikke han heller få mandat til å gå så langt som han åpenbart ønsker. Gjennom små skritt - forskriftsendringer, UDI-instrukser, utnevnelser til UNE, etc. - kan han likevel komme et stykke på vei.

Særlig fordi norsk høyreside er noe helt annet nå enn under Bondevik I og II. Den epokegjørende omfavnelsen av Frp som del av den borgerlige familien har grunnleggende endret landskapet og tenkningen, og en rekke høyrekretser glir mer og mer i Frp's retning. Minervas kommentator mente for eksempel at Frp-dokumentet viser at partiet «er villig til å tenke nytt» og at flere av forslagene (for eksempel «sterke innstramminger i muligheten for familiegjenforening»), er både «populære» og «gjennomførbare». VGs kommentator roste Frp for å ha «satt seg godt inn i innvandringens utfordringer» og mante mediene til å ta et oppgjør med «asylaktivistene».

Det mest alarmerende er likevel at Høyres hovedagenda om å kutte i offentlige utgifter passer som hånd i hanske med Frp's overordnede resonnement om «bærekraftig innvandring». En ny borgerlig regjering vil komme til å fusjonere de to dominerende høyrenarrativene om 1) at velferdsstaten er altfor dyr og 2) at innvandrerne er ulønnsomme. Her er det lagt et solid grunnlag gjennom de siste åras kontinuerlige strøm av innvandrerregnskap og propaganda om «trygdeeksplosjonen». Og her er KrF og Venstre mer på linje.

Det finnes en lang rekke konkrete innstramminger, eksklusjoner og kutt de borgerlige rimelig raskt kan (og vil) bli enige om, på sykelønn, barnetrygd, uføretrygd, stønad til enslige foreldre, og så videre. Så kan Høyre og Venstre framstille det som seire for sin økonomiske politikk, mens Frp kan framstille det som seire for sin innvandringspolitikk.

Det er heller ikke utenkelig at Frp på sikt vil vinne de andre borgerlige partiene for den foreslåtte modellen der arbeidsinnvandrere skyves helt ut av folketrygden. Tanken er allerede godt plantet: Hvorfor skal vi dekke helseutgiftene hvis en latvisk murer skader seg på en tremånederskontrakt her i landet?

Har de ikke sykehus i Latvia, kanskje?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.