Gøteborg 20100925 Klaus Ove Knaugår spilte 10 minutter for forfatterlandslaget. Dee tapte 3-1 mot Sverige. På Heden banen. Foto: John T. Pedersen/Dagbladet
Gøteborg 20100925 Klaus Ove Knaugår spilte 10 minutter for forfatterlandslaget. Dee tapte 3-1 mot Sverige. På Heden banen. Foto: John T. Pedersen/DagbladetVis mer

Under VM blir dikterne forvandlet til driblefanter

Fotball er de skrivende klassers største lidenskap.

Tida er inne for fotball. «Foppal, foppal, foppal», som en gammel kollega på sporten uttrykte det, med en lett hysterisk latter, når jeg spurte hvordan det sto til.

I ukene framover er trolig de eneste norske forfatterne som produserer noe av betydning, de som skriver om VM i Brasil. Det gjør begge de to store i den eldste generasjonen, Kjartan Fløgstad og Dag Solstad. Dessuten Jon Michelet, og Fløgstads sønn Aslak Nore, som i likhet med sin far heier på Argentina.

Hvordan de skal løse dette dramaturgisk, når de nå skal skrive VM-bok sammen, vil vise seg. Noe av spenningen i de fem bøkene til Solstad & Michelet blir tross alt skapt fordi de har diamentralt motsatte favoritter; Solstad heier på England og Michelet på Brasil.

Fotballinteressen i den skrivende klassen er formidabel. Som åndsarbeider er det mye man kan forakte av populærkultur og eksistensielle uvesentligheter, men ikke fotball. De fleste vil være enige med Liverpool-manageren Bill Shankly om at fotball ikke bare er like viktig som liv og død, den er mye viktigere.

Likevel er det de færreste forfattere som har en personlig fotballkarriere bak seg. En av de få er Jo Nesbø, som har spilt for Molde. Men det viser seg at de spiller hvis de må. Det såkalte forfatterlandslaget hadde både Karl Ove Knausgård, Thomas Espedal og Carl Frode Tiller på framskutte plasser.

Dag Solstad kan i lystig lag fortelle om sin keeperkarriere, men han har aldri meldt seg til kamp i nyere tid. Derimot skal han snakke om fotball for ungdommen på Hove-festivalen 3. juli.

Men er ikke fotball bare eskapisme og avsporing fra livets seriøse sider? En debatt mellom sosiologen Rune Slagstad og forfatteren Kjartan Fløgstad i forkant av forrige fotball-VM, satte tolkningen av fotballen på spissen. Slagstad, som har et idéhistorisk verk om «sporten» bak seg, mente at «fotball som sosiologisk fenomen har sin kjerne i den formålsløse feiring av egen formålsløshet.»

Fotballen kan bare forstås som en oppvisning i kroppslig «estetikk», uten noen dypere symboleffekt. Fløgstad derimot ser fotballen i et annet perspektiv, der kamper, lag, strategier og spillestiler kan få en overordnet betydning som inkluderer metaforer og allegorier til berikelse for den som engasjerer seg.

Fotballlitteraturen er en egen sjanger. Den inkluderer memoarbøker, antologier, fotballfilosofi, historikk rundt nasjoner, lag, katastrofer og triumfer, biografier og instruksjonsbøker. Men også skjønnlitteratur, der fotballen kan representere klassekamp (Hans Jørgen Nielsens «Fotballengelen»), fanatisme (Ingar Skredes «Fotball! Plymouth!») eller oppvekst og ensomhet (Lars Saabye Christensens «Gutten som ville være en av gutta»).

Fotball kan være utgangspunkt for krim, som hos Rune Timberlid i «Dødball» eller Arild Stavrum i «Golden Boys». Også dikt har vært skrevet om fotball, kanskje aller flottest i Odveig Klyves «Ballistisk» (2010).

Ellers anbfales Eduardo Galeanos «Fotball i sol og skygge», Ryszard Kapuscinskis «Fotballkrigen», Franklin Foers «Fotball forklarer verden - En (tvilsom) teori om globalisering». Og ikke minst min favorittmemoarbok: Tippen Johansens «På vakt i Norges mål».

Nils Arne Eggen blir sitert slik i Bente Pedersens sitatbok «Best uten ball»: «Det er med litteratur som med fotball: Du utfører det med hjernen, men opplever det med hjertet.» Godt VM!