FORVIRRENDE SPRÅK: Fremmedspråklige kandidatene som går opp til norskprøve på høyere nivå. Prøven er inngangsbiletten  til norske høyskoler og universiteter.  (NTB-foto: Geir Magnusson)
FORVIRRENDE SPRÅK: Fremmedspråklige kandidatene som går opp til norskprøve på høyere nivå. Prøven er inngangsbiletten til norske høyskoler og universiteter. (NTB-foto: Geir Magnusson)Vis mer

Undergrunnsgrammatikk

Hvor mange rettskrivningsnormaler er det normalt å ha i et lite språk? Samtidig? Og hvorfor står hovedspråket i Norge i skammekroken?

Kommentar

I vårt lille, jubilerende land lever vi med den paradoksale situasjonen at den språkvarianten som de aller fleste av innbyggerne benytter til det aller meste, vedlikeholdes av en frivillig protestbevegelse, ikke av de lingvistiske myndighetene. «Det norske akademi for språk og litteratur» ble stiftet på 50-tallet som kampanjeorgan for å demme opp for samnorsken, og mange er nok glade for at de klarte akkurat det. Nå er samnorsken en kuriositet som hviler i nostalgisk skjær, nesten som en Bratislava-produsert barnefilmserie fra 70-tallet. Tryvasshøgda og framhaldsskolen er mine private favorittord i samnorsk.

Riksmålet, eller moderat bokmål, som det også kalles, har det vært «politisk semje» om å nedprioritere. Man har kanskje tenkt at det uansett klarer seg selv, til tross for kontinuerlige angrep fra alle vinkler. Til 2014-jubileet skulle det komme to store ordbokverk, men ingen av dem blir ferdige i tide. Det ene er Norsk Ordbok, som ikke er hva tittelen sier, altså en ordbok over hele det norske språket, men tvert imot en museumskatalog over delvis utgåtte dialektformer, pluss det nynorske skriftspråket. Det ble påbegynt i 1930, og er naturlig nok ikke à jour med seinere reformer. Det andre verket er Det Norske Akademis Store Ordbok (NAOB), som er en videreføring av den historiske Riksmålsordboken, men såkalt bokmål er nå også inkludert. Her er det derimot ikke bevilget penger til trykking. Det norske hovedspråkets ordbok skal bare finnes på nett, ikke i bibliotekenes hyller.

Nylig har imidlertid protest-akademiet gjort i stand en oppdatert grammatikk i bokform. Den heter Norsk grammatikk - kanskje som et pek til rotet med ordboktitlene. Bokas omslag prydes av et foto av glade studenter i en undervisningssituasjon. De fleste av dem er mørke i hud og hår og ser smilende forventningsfullt opp mot høyre billedkant. Kanskje de på den måten gir uttrykk for lettelse over endelig å få en konsis, utdypende oversikt over det språket de faktisk møter i sin nye kultur, selv om boka ikke er spesielt rettet mot dem. Folk med andre morsmål enn norsk har slitt med alle våre varianter. For dem er det nok med én, og høgnorskens ugjennomtrengelige tåketale, samnorskens bisarre redselskabinett og vår egen tids dialektkakofoni har vært og er et effektivt vern mot integrering.

Til tross for omfattende hjelpetiltak i mer enn 100 år har språkformen med den misvisende betegnelsen «nynorsk» bare mistet oppslutning. Kanskje det er helt andre grunner til det enn politiske? Det kan jo være helt pragmatisk: «Det er ikke så nøye for meg, så jeg bruker hovedspråket.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook