TERNINGKAST FIRE: I «Æresborgeren» vender en argentisk nobelprisvinner i litteratur tilbake til hjembyen han ikke har besøkt på 40 år, og konfronteres med den virkeligheten han har stjålet alle sine historier fra. Vis mer

Anmeldelse: «Æresborgeren»

Underholdende om virkelighet og virkelighetslitteratur

«Æresborgeren» snor seg elegant mellom sjangre, men har lite på hjertet.

FILM: Etter å ha mottatt Nobelprisen i litteratur med en sørgmodig tale om at utmerkelsen er det endelige beviset på at forfatterskapet hans ikke lenger er levende og relevant, bestemmer Daniel Mantovani (Oscar Martínez) seg for å vende tilbake til hjembyen som han ikke har besøkt på 40 år. For mens en samlet litteraturverden hyller ham som et geni, har innbyggerne i Salas i Argentina et litt annet syn på mannen som har bygget en karriere på å rakke ned på hjemstedet.

Æresborgeren

4 1 6

Drama, komedie, thriller

Regi:

Gastón Duprat og Mariano Cohn.

Skuespillere:

Oscar Martínez, Dady Brieva, Andrea Frigerio, Nora Navas m.fl.

Premieredato:

31. mars 2017

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

El Ciudadano Ilustre

«En bytting krysser sitt spor.»
Se alle anmeldelser

Foraktfull
Det første som slår en i møte med Gastón Duprat og Mariano Cohns «Æresborgeren» er at den er filmet på billige digitalkameraer som gir bildene et tidvis amatørmessig, tidvis dokumentarisk preg. Noen stilfull film blir den aldri, men fraværet av en klassisk spillefilmestetikk gjør at denne historien om Den store mannlige kunstneren som blir konfrontert med en del av sin bakgrunn han har arbeidet hardt for å slette fra biografien, framstår som mindre klisjépreget og tradisjonell enn den ellers ville gjort.

Salas er et gudsforlatt sted uten drosjer, hvor bilene får motorstopp på verst tenkelige tidspunkt, og det er ikke vanskelig å forstå Daniels hat mot bygdedyret og den trangsynte mentaliteten han vokste opp med. Samtidig er hovedpersonen selv en ulidelig selvhøytidelig og selvtilfreds type, som man hele veien sitter og håper på at skal bli tvunget til å innse at er like mye av et produkt av hjembyen som de ukultiverte bondeknølene han forakter.

Trivelig
Ettersom filmen altså ikke er spesielt interessant på et formmessig eller tematisk plan er det nettopp denne leken med publikums sympatier og antipatier som utgjør hovedtrekkplasteret. Tonen svinger mellom subtil komikk og oppkonstruert alvor, og på tross av Martínez’ hederlige innsats, forblir Daniel en mosaikk av forfatterklisjeer. «Æresborgeren» er en historie man føler man kjenner fra før av, og når man innser at man kanskje ikke gjør det, har det ikke allverdens innvirkning på filmopplevelsen: Det er fortsatt trivelig, fortsatt underholdende – fortsatt en hyggelig kveld på kino.