Underholdende teaterhistorie

Det er ofte slik med gode ideer at når de først dukker opp, virker de så selvfølgelige. Nå når Annette Mürer har tatt initiativet til prakt- og gaveboka «Vel møtt i Nationaltheatret», er det første man tenker: Hvorfor i all verden har ingen gjort dette før? Seint altså, men godt.

Kanskje kan vi misunne våre naboer i Sverige og Danmark som var så mye tidligere ute med sine nasjonalscener, Kungliga Dramatiske Teatern og Det kongelige Teater. Dramaten kan til og med skryte av å ha hatt en teatergal konge som første teatersjef. Til gjengjeld er Nationaltheatret på en helt spesiell måte knyttet til vår nasjonale identitet. Og hvilket teater kan ta opp konkurransen med Nationaltheatrets åpningsdag når det gjelder dramatikk og nasjonale følelser!

Presis kl. 19 den 1. september 1899 ankommer to nasjonale symboler og verdensberømte diktere og setter seg ved siden av hverandre midt på første rad på balkong: Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen. Hele salen reiser seg: orkesterfanfare. Svenskekongen kom tjue minutter for seint, kongesangen ble avsunget temmelig halvhjertet mens salen summet illevarslende, også fordi Oscar II bar den svenske Serafimerordenen på brystet og ikke den norske St. Olav.

Krangel

Annette Mürer bygger teksten fint opp rundt det sentrale i boka - det flotte billedmaterialet. Fotograf Frits Solvang har sørget for at arkitekt Henrik Bulls staselige bygning blir belyst innenfra og utenfra - alt fra nærbilder av den lille lerkefuglen i taket i vestibylen (en hilsen til Dukkehjemmets Nora) til oversiktsbilder over det moderne teatermaskineriet som etter hvert også har fått sin plass i huset. Vi besøker systue og snekkerverksted, kongelosjen og den vakre skuespillerfoyeren. Det er umulig å ikke gripes av en stor kjærlighet til Nationaltheatret når man åpner denne boka - både på grunn av teatrets arkitektoniske og kunsthistoriske kvaliteter og for hva det har betydd som nasjonalt samlingspunkt - i storm og stille.

De voldsomme stormkastene begynte lenge før byggingen var påbegynt, og Annette Mürer forteller underholdende om den ti år lange striden om hvor teatret skulle ligge, og om ildsjelen Bjørnstjerne Bjørnsons sisyfosliknende arbeid med å overbevise stortingsrepresentanter og regjering om at Norge trengte et nasjonalteater. Vi har våre kulturtradisjoner her i Norge; en av dem er å krangle så busta fyker om hvor en kulturbygning skal ligge samtidig som vi hardnakket hevder at vi verken har råd til eller bruk for denne bygningen. Den aktuelle operahussaken føyer seg pent inn i tradisjonen.

Festtaler

På forbilledlig vis har Annette Mürer satt sammen en mosaikk av fortid og nåtid. Hun passer godt på å ikke gjøre Nationaltheatret til et museum, selv om tradisjonen sitter i veggene og selv om hun oppfordrer publikum til å gå på kunstutstilling i teaterpausen og betrakte vakre detaljer i vegger, tak og gulv. Hun sørger for at tekst og bilder også formidler en travel teaterhverdag og en levende kunstnerisk organisme. Jan E. Hansen, Hans Rossiné og Mona Levin bidrar med små artikler om henholdsvis Per Aabel og Holberg-tradisjonen, den moderne skuespillers arbeid med Ibsen-roller og teatrets produktive huskomponist og kapellmester Johan Halvorsen.

Annette Mürer har valgt guidens rolle, og innimellom synes jeg nok hun nærmer seg faretruende turistbrosjyrens framstillingsform. Når Ellen Horn avslutter boka med store ord om Nationaltheatrets fortreffelighet, merker jeg at min personlige kvote for å utholde festtaler definitivt er oppbrukt. Det hadde vel vært mulig å skjære noe ned på festtaleaspektet og bygge ut den kunst- og arkitekturhistoriske delen uten at det ville gå på bekostning av den populære formen hvor lettilgjengelighet åpenbart har vært en hovedsak. Men la ikke dette frata boka dens selvfølgelige plass under juletreet.