Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Underholdende

Den sykelige angsten for å bli bedratt, og den gamle sannheten om at kjærligheten verken lar seg kontrollere eller eie, står i sentrum i en ganske underholdende, lekende og til dels kostelig spilt oppsetning av Molihres «Hustruskolen» på Det Norske.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hans Rossiné

Alvoret i denne komedien skal man ikke kimse av. For den patologiske redselen for å havne som bedratt ektemann, er til stede i Jon Eikemos Arnolphe lenge før figuren blir morsom. Og husker man på at Molihre skrev «Hustruskolen» samme året som han selv giftet seg med den langt yngre Armande Béjart, skjønner man at humoren rundt den gamle grabukken Arnolphe og hans plan om å oppdra en ung og dum kvinne til total lydighet og føyelighet, stikker ubehagelig langt ned i panikkaldermannens kaotiske driftsliv. Er det impotensangsten mer enn frykten for sosial hån som har gjort Arnolphe til en kontrollfreak?

Flott scenrom

«Hustruskolen» har fått en lys og florlett visuell utforming av scenograf Per Olav A. Austdahl på hovudscenen. Scenerommet og Egil Monn-Iversens diskré dandering av vemodige toner og musikkhistoriske klanger åpner for leken med stilarter, den fysiske humoren og de koreograferte opptrinnene som skal komme. Brede trapper belagt med hvit plast dreier rundt huset der den rike Arnolphe har satt bort den unge Agnhs i hustruskole.

Men selvsagt går det ikke som Arnolphe vil. Man kan ikke eie en kvinnes kjærlighet, simpelthen fordi den ikke kan eies. Og den her i verden som går rundt og er livredd for å bli lurt, ender selvsagt selv opp med å bli lurt. Både Agnhs og livet vil ting annerledes enn Arnolphe, selv om han i Bjørn Sæters regi tilsynelatende ingenting har lært: Når slaget om Agnhs er tapt til slutt, finner han seg et nytt stykke lammekjøtt.

En fryd

Andrea Bræin Hovig markerer seg for alvor på Det Norske Teatret i rollen som Agnhs. Fra en fnisende dum dokke utvikler hun med frydefullt komediespill figuren fram til en selvstendig kvinne. God hjelp på veien får hun av sin unge beiler Horace, utført som en scenisk idrettsbragd av Erland Bakker. Sverre Solberg, Hilde Olaussen, Ragnar Dyresen og Bernhard Ramstad utformer artige biroller.

På scenen står hele tida Jon Eikemo. Han gnistrer i spillet når han legger ut, ja, nærmest går i forsvar, for det svarte og farlige i Arnolphe. Men som oppsetningen er hans Arnolphe også ujevn, i partier i går var det teknikken og ikke energien som bar rollen. Bjørn Sæters regi er altså ikke helstøpt, stilen ikke helt gjennomført og den avsindige humoren ikke tatt helt ut i alle situasjoner. Men det er likevel blitt en Molihre der latteren både smaker søtt som sukker og bittert som gamle franske mandler.