I de beste familier: I Nicolai Houms nye roman «De håpefulle» vises skyggesiden av livet på solsiden. Foto: Lars Myhren Holand
I de beste familier: I Nicolai Houms nye roman «De håpefulle» vises skyggesiden av livet på solsiden. Foto: Lars Myhren HolandVis mer

Underholdene, men klisjéfylt om livet på solsiden

En episk fortelling som dessverre roter det til for seg selv.

ANMELDELSE: Det er ingen liten oppgave Nicolai Houm har satt seg fore i sin nye roman, skal vi tro forlagets omtale.

Over 650 sider skal Norges historie fra 1960-tallet til i dag speiles gjennom den velbeslåtte familien Lindebergs liv og levnet. Og boka begynner også veldig lovende.

Familiesaga
Vi blir kjent med de tre søsknene Thea, Joachim og Christoffer. Thea er ballettdanser, Joachim en surfende forfatterspire og Christoffer ser lyset og blir feltprest i Afghanistan. Alle opplever hver sin personlige krise i løpet av de første kapitlene og forventningene til hvordan dette skal gå gjør det vanskelig å legge fra seg boka.

Men etter den sterke starten, velger Houm å gå tilbake i tid. Han forteller om Lindeberg-søsknenes barndom, hvor en forferdelig ulykke merker alle for livet, og etter hvert om hvordan foreldrene deres møttes, samt mye mer.

Satire vs realisme
Det meste er underholdende lesning, men den spenningen Houm klarer å skru så godt til i starten slakkes dessverre etter hvert. Historien blir sprikende og hopper fra det ene tidsplanet til det andre, og en rekke hendelser og valg karakterene tar er så usannsynlige at boka nesten bikker over i satire.

Dette gjelder i aller høyeste grad Lindebergs naboer, den nyrike Johansen-familien. De er tykke, stygge, upopulære og fullstendig tappet for smak. De blir pappmasjéfigurer som kun fungerer som kontrast til den ytre sett perfekte Lindeberg-familien. Og når Johansen-moren presterer å si at hun ønsker seg campingvogn når de besøker Lindeberg-hytta går klisjeene helt over i det parodiske, Houm smører alt for tjukt på.

  Fine bilder
Likevel vil jeg hele tiden vite hvordan det går, for det er så mange åpne tråder her. Og Houm byr på mange fine språklige bilder:

Underholdene, men klisjéfylt om livet på solsiden

«Det rare med å gråte er at det som regel bare er godt de første ustyrlige sekundene, tjue i beste fall, inntil man selv hører hulkenes hulhet og liksom må presse på for å opprettholde det indre trykket som får tårekanaler og slimhinner til å renne over av noe som i økende grad likner selvmedlidenhet».

Men mye kunne også vært utelatt, et langt essay om surfing som Joachim har skrevet på Skriveakademiet i Bø er rett og slett kjedelig, og Houm faller flere steder for fristelsen til å la karakterene være alt for klarsynte med tanke på framtiden.

Sjangerblanding
Det er åpenbart at Houm har mye humor, men i «De håpefulle» er den brukt for ukritisk og ødelegger dessverre mange steder for historien. Boka vingler mellom satirisk samtidskritikk og realistisk familiesaga og blir dermed ingen av delene.

Selv om jeg har aldri så  mye lyst klarer jeg ikke å tro på alt Houm forteller. «De håpefulle» er likevel en underholdende bok, men ikke den gullbarren jeg trodde jeg hadde i hendene etter de første tjue sidene.