Underlig kritikk av Djupedal

Det er en myte at man ikke skal gi ros og belønning for normal folkeskikk i skolen. Kunnskapsministerens satsing på forskningsbaserte programmer for disiplin er intet enkeltinitiativ tatt av en sosial- demokratisk inspirert SV\'er.

DEN 9 JULI I ÅR gikk kunnskapsminister Øystein Djupedal ut med hvordan skolemyndighetene vil skape ro i norske klasserom slik at elevene i større grad kommer i læreposisjon i forhold til skolefagene. Bakgrunnen er at det har vært en økende tendens til atferdsproblemer og mobbing i norske skoler. Norske elever har også oppgitt at 40% av dem blir plaget av støy og uro i klasserommet (OECD). Kunnskapsministeren forteller at han vil innføre forskningsbaserte programmer med påvist effekt i skolen og han nevner PALS (Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling i skolen) som et eksempel. Kunnskapsministerens satsing på forskningsbaserte programmer er intet enkeltinitiativ tatt av en sosialdemokratisk inspirert SV,er som det antydes i noen av leserinnleggende i kjølvannet av Djupedals utspill. Myndighetene har lenge bekymret seg over den behandling som barn og unge med atferdsproblemer har fått både innen psykisk helsevern, barnevern og skole. Det kan være hensiktsmessig å se litt på den kontekst som Djupedals offentliggjøring den 9 juni må sees i.

18-19 SEPTEMBER 1997 arrangerte Norges Forskningsråd (NFR) etter initiativ fra daværende Sosial-og Helsedepartementet og Barne-og familiedepartementet en ekspertkonferanse om effektive behandlingsmetoder ved alvorlige atferdsforstyrrelser. Departementene etterlyste spesielt systematisert og anvendelig kunnskap om årsaksforhold, forebygging og effektivitet av ulike behandlingsmetoder. Under ekspertkonferansen ble det nedsatt en ekspertgruppe med følgende mandat: «På grunnlag av den kunnskap som fremkommer på ekspertkonferansen, skal den nedsatte ekspertgruppen fremlegge en skriftlig redegjørelse om hvilke tilnærminger som anbefales om forebygging og behandling i arbeidet med barn og unge med atferdsvansker.» Rapporten forelå i august 1998 i NFR\'s publikasjonsserie med tittelsen «Barn og unge med alvorlige atferdsvansker - hva kan nyere viten fortelle oss? - hva slags hjelp trenger de?» I etterkant av dette har Atferdssenteret i Oslo og et samarbeidsprosjekt mellom Regionssentrene for barn og unges psykiske helse (RBUP) ved Universitetene i Tromsø og Trondheim (NTNU) arbeidet med å importere, evaluere og implementere tre anbefalte programmer for forebygging og behandling av atferdsvansker hos barn og unge: «De utrolige årene», Multisystemisk Terapi (MST) og Parent Management Training Oregonmodellen (PMTO). PALS er skoleversjonen av PMTO mens «De utrolige årene» har en egen barnehage- og skoleversjon basert på lignende prinsipper som PALS og som nå evalueres i norske skoler. I tillegg har Universitetet i Bergen utviklet et veldokumentert program mot mobbing i skolen (Olweusprogrammet) gjennom mange år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SIDEN 1999 HAR DISSE programmene vært utprøvd i Norge og siden 2003 har det foregått en landsomfattende spredning av dem, både innen psykiske helsevern, kommunale helse-og sosialtjenester, statlig barnevern (Bufetat) og skoleverket. Mandatene for denne spredningen finner man i St.meld. nr. 16, 2002-2003 (Folkehelsemeldinga Kap. 10.3.3. Psykisk Helse), Regjeringens strategiplan for barn og unges psykiske helse (2004) og St. prop. Nr 1, 2003 (Statsbudsjettet), (se avsnitt: Utdanning og forskning om atferdsproblemer, s. 173). I skolesektoren finner man tilsvarende mandater i Stortingsmelding nr. 30, «Kultur for læring» hvor det settes fokus på behovet for en kvalitetsheving i skolen, og høsten 2006 skal «Kunnskapsløftet» iverksettes. Visjonen både i St.meld. nr. 30 og i «Kunnskapsløftet» er å skape en bedre kultur for læring i skolen.

NORSKE SKOLER HAR IKKE, inntil disse nye programmene ble tilgjengelige, maktet å forebygge økende uro, atferdsproblemer og mobbing i skolen. Oppfinnsomme lærere har forsøkt hjemmesnekrede tiltak (ekstaoppgaver, gjensitting), konsulentfirmaer har tilbudt skolene udokumenterte programmer (prikkbelastning for regelbrudd) og skoleverket har forsøkt å løse problemene med administrative tiltak som assistentstillinger knyttet til enkeltelever (ofte ufaglærte) eller spesialpedagogiske tiltak rettet mot enkeltelever i klassen (ta den urolige eleven ut av klasserommet og gitt vedkommende et spesialtilbud alene med en pedagog). Ingen av forsøkene har vært evaluert og ingen av tiltakene har virket. Det er derfor underlig å lese noen av kommentarene fra fagfolk om Djupedals offentliggjøring. Professor Einar Skaalvik har «ingen tro på belønningssystemet til Djupedal» (Dagbladet 10.7). Han sier videre at «Problemet er at det (belønningssystemet) signaliserer at man ikke forventer ordentlig oppførsel uten belønning.» Pedagog Birgitte J. Lisland mener at «Å premiere vanlig folkeskikk og forventet oppførsel i skolen på vanlige barn kan ha negative konsekvenser for oppdragelsen» (Dagbladet 2.8). Lisland mener også at PALS er et spesialpedagogisk tiltak og må ikke brukes overfor alle elevene, bare på enkeltelever med store problemer med foreldrenes samtykke.

SKÅLVIKS PÅSTAND om de manglende forventninger er ikke dokumentert noen steder og er en teoretisk påstand som fremmes av pedagoger over alt hvor vi møter dem. Man kan undres hvor de har det fra. Faktum er tvert i mot. Forskning viser at barn utvikler forventninger gjennom ros og belønning og de gjør seg ikke avhengig av dem. Faren ved Skaalviks påstand er at den styrer lærere til ikke å gi ros og belønning på bra atferd og i stedet gi reprimande på gal atferd. Forskning viser at denne strategien skaper mer uro. Lisland er inne på noe av det samme. Det er en myte at man ikke skal gi ros og belønning for normal folkeskikk. Det er gjennom ros og belønning at voksensamfunnet forteller barna hva som er normalt og det er dermed absolutt bra for oppdragelsen. Lislands påstand om at PALS er et spesialpedagogisk tiltak som bare kan brukes på de vanskeligste barna, er feil. PALS og de andre forskningsbaserte programmene hjelper læreren til å bli god i klasseledelse. Klasseledelse er å lede elevene til å komme i læringsposisjon slik at de kan lære innholdet i skolefagene, altså å være rolige, oppmerksomme og få positive relasjoner til læreren. Derfor er disse programmene skoleomfattende (involverer alle lærere og elever). Forskning viser at skoleomfattende programmer er det mest virkningsfulle. De skaper felles holdninger og utvikler felles kunnskap i lærerstaben som fremmer samarbeid og forebygger konflikter.

BELØNNINGSSYSTEMER er bare et lite element i disse programmene. Alle programmene har strategier for forebygging av atferdsproblemer, positiv relasjonsbygging mellom lærer og elev, hjem og skole, motivasjonssystemer, metoder for utvikling av sosial kompetanse hos elevene, konsekvensstrategier for atferdsproblemer og evalueringsrutiner. Det er gjennom dyktig forvaltning av disse pedagogiske metodene vi skaper bedre kultur for læring slik at de kan lære matematikk, lesning og skrivning. Med Skaalviks og Lislands holdninger får vi urolige elever. Det vet vi fordi de har fått praktisere sine strategier i årtier og OECD rapportene viser oss resultatet.