Underlig lys i tåken

UTEN EN TRÅD: Fredrik Wandrup synes jeg driver med tåkeprat. La meg derfor være helt kort når jeg avslutter denne debatten for min egen del, med å svare på de punktvise spørsmålene han stiller meg i Dagbladet 17. november.1. Wandrup er nå misfornøyd med at jeg avstår fra å drøfte det «tvilsomme» utsagnet om at «i vårt land er det i siste instans domstolene som avgjør en boks litterære verdi». Det er riktig at jeg ikke er spesielt opptatt av denne påstanden. Den ble, som Wandrup selv fortalte i sitt første innlegg i denne debatten, fremsatt i retten av statsadvokat Dorenfeldt. Den er ikke uttrykk for noen ideologisk holdning i Høyesterett. Dommerne var meget utilpass med situasjonen, og justitiarius hadde allerede under Miller-saken åtte år tidligere uttrykt håp om at man skulle få slippe tilsvarende saker i fremtiden, fordi retten nettopp ikke var det naturlige stedet for litteraturkritikk. Men så kom altså Bjørneboe-saken. Domstolen hadde ikke noe valg: Den måtte behandle saken, og vurdere om det man sto overfor, var kunst eller porno. Det var i stor grad en kvalitetsvurdering. Derimot innebærer ikke dette at «Uten en tråd» var «farlig», slik Wandrup går ut fra, om man da ikke mener at pornografi i seg selv skal oppfattes som «farlig».

Artikkelen fortsetter under annonsen

2. I FØLGE Wandrup tror jeg at Høyesterett har levd i et sosialt og politisk vakuum. Jeg kan berolige ham med at det motsatte er selve premisset for å skrive en historiebok om domstolen. Og Dagbladets leder er selvsagt en del av «tidsånden», men det er da jamen holdningene på Stortinget og i Forfatterforeningen også? At sangerne i «Hair» to år senere sang en passasje som liknet moraldeklarasjonen i «Uten en tråd», kan derimot vanskelig anføres mot Høyesteretts tenkning i 1967.Mitt poeng er jo da heller ikke at tidsånden tilsa at Høyesterett måtte stadfeste dommen over Bjørneboe, men at den ikke gjorde det mulig bare å føyse bort problemstillingen, slik Wandrup gjør det. Og han sier jo selv at dette var en brytningstid, så hvorfor dette voldsomme kravet om å gjøre den entydig?

3. AT WANDRUP kunne forutse at jeg ville avfeie hans påstand om at Bjørneboe var «rettsstaten Norges fiende nummer én», er kanskje ikke noe sterkt tegn på at jeg tar feil, men andre argumenter anfører han ikke. Derimot er han gretten fordi jeg «ynkelig» peker på at han brukte ordet «rettsstat» feil - siden dette skyldtes «en åpenbar trykkfeil». Jeg merker meg da at han gjør feilen om igjen. Det Bjørneboe kritiserte, var rettsvesenet, ikke rettsstaten. Men det er vel en trykkfeil denne gangen også.4. Høyesterett hadde et valg i 1967. Det hevder jeg nå som før - og i boken jeg har skrevet, «Siste ord». Retten kunne selvsagt kommet til et annet resultat. Min uenighet med Wandrup bunner, slik jeg ser den, i hans påstand om at den ikke burde ha hatt noe valg, at saken aldri skulle vært oppe for domstolen, og at dommerne ikke skulle tatt stilling til bokens litterære kvaliteter. Men høyesterettsdommerne sto altså ikke fritt til å oppheve alle tidligere avgjørelser i saken fordi de var mot selve problemstillingen. Det er slik det er - i en rettsstat.

LA MED HELT til slutt knytte en liten kommentar til min kollega Paul Knutsens korte innlegg i denne debatten den 12. november. Han er, om jeg forstår ham rett, enig i at Wandrups erklæring om at Uten en tråd «ikke [var] mer \'utuktig\' den gangen enn den er i dag», ikke er fruktbar historieskriving. Men Knutsen spør så om ikke jeg blir like «overhistorisk» når jeg hevder at «Høyesterett avgjorde at boken var utuktig, og dermed var den faktisk det.» Også dette utsagnet bygger på en tolkning som må begrunnes, sier Knutsen. Her tror jeg han misforstår meg: Det jeg hevder, er at boken de facto og i praksis var utuktig i kraft av Høyesteretts avgjørelse. Og selve svaret på et skyldsspørsmål er det ikke mulig å tolke på så mange ulike måter. De fleste fanger i norske fengsler vil nok svare likt her: Man kan være så uenig man vil i en dom, men resultatet av den er ikke mye av et tolkningsspørsmål.