Underlige Patagonia

Journalist og eventyrer Bruce Chatwin dro til Patagonia i 1975 på jakt etter sin fortid. Det ble det bok av. Nå er den kommet på norsk.

Sagnlandet Patagonia ligger ved Amerikas sørligste spiss, og består av øde og forrevne deler av Argentina. Hit reiste nå avdøde journalist og eventyrer Bruce Chatwin i 1975, på sporet av en myteomspunnet forfar og et utdødd kjempedyr. Mest av alt jaktet han likevel på den gode historie, som han fant i fullt monn. «I Patagonia» er en vital blanding av historiske fakta, skrøner og selvopplevde pussigheter - sydd sammen til en prisbelønt reiseskildring av ypperste klasse.

Eksil

Forfatteren betraktet Patagonia som menneskets siste utpost, som et uberørt område der man kunne søke ly hvis verden henfalt til krig og kaos. Han har åpenbart ikke vært alene om en slik tankegang, for Patagonia har til alle tider fungert som et eksilets land.

Hit har de kommet med eventyrlyst og desperasjon i blikket, både nordamerikanske bankrøvere, russiske anarkister, lutfattige walisiske sauebønder, steile boere, jøder, og mange flere. Bruce Chatwin farter på kryss og tvers i det ugjestmilde Patagonia, og treffer en rekke underlige og patetiske typer på sin vei. Særlig underholdende er forfatterens evne til å summere opp menneskelige framtoninger i korte riss, lykkelig befridd for skjønnmaling eller unødig psykologisering. To matroser fra den argentinske marinen beskrives på denne måten: «Den ene kom fra Buenos Aires og fortalte ekskrementvitser. Den andre var chaco-indianer, og han sa ingenting, satt bare sammenkrøket og stirret inn i glørne på bålet.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Imperialistisk

Bruce Chatwins Patagonia er stort sett befolket av usympatiske og eksentriske typer, med imperialistisk stivsinn og forkvaklet nasjonalisme som grunnpilarer i en karrig, landflyktig tilværelse. Legg så til solide historiske doser med vold, rasisme og stupid griskhet, og Patagonia framstår som et overflødighetshorn av fargerike anekdoter. Ikke minst er fortellingen om Chatwins oldefar, sjøfareren Robert Harding Milward - «...en flott utseende mann, men med en stygg hang til snobberi og stormannsgalskap» - fullstendig ubetalelig.

Med glimt i øyet og sans for det absurde følger Chatwin i oldefarens kjølvann - gjennom skipsforlis og økonomisk havari, sjøelefantjakt, gullgraving, oljeboring og mye mer. Det meste går sørgelig i grøfta, men kjedelig ble det neppe. Under en av sine mange ekspedisjoner snublet Milward dessuten over restene etter et utdødd kjempedovendyr, som Bruce Chatwin siden får høre mye om i barndommen. I voksen alder finner han så stedet ute i ødemarka der oldefaren gjorde sin oppdagelse, og ringen er sluttet. «Jeg hadde oppnådd det jeg ville med denne latterlige reisen,» som det sies i boka. Og muligens er reisen latterlig, men da helst i positiv forstand.

For bokas spesielle styrke ligger nettopp i det uhøytidelige, i betrakterens skråblikk og hans sans for den saftige røverhistorie. Chatwin er en nøktern brite, som kombinerer språklig tørrvittighet med tankeflukt og spenst. Resultatet blir et dokument over den generelle menneskelige dårskap, og bedre underholdning skal man lete lenge etter.