TSO: Trondheim Symfoniorkester spiller denne uken Tsjaikovskijs 5.Symfoni. Foto: Christian Nilsen
TSO: Trondheim Symfoniorkester spiller denne uken Tsjaikovskijs 5.Symfoni. Foto: Christian NilsenVis mer

KOMMENTAR KLASSISK:

Undertrykkende makthavere kan ikke fortie denne musikken

Tsjaikovskij og Sjostakovitsj var mestere også i maktkritisk balansegang.

Kommentar

Det er for tiden et politisk iskaldt forhold mellom Russland og Vesten. Likevel er russisk kultur omfattet av stor interesse, Pushkin og Dostojevskij hører til verdenslitteraturens største navn, mens Tsjaikovskij og Sjostakovitsj har tilsvarende posisjon i musikken.

Vi må definitivt skille mellom det russiske maktapparat og det russiske folk. Lidelsene som vanlige russere har opplevd i generasjoner, kan knapt beskrives uten å bli deprimert. Utrenskninger og overgrep har med forskjellige ledere blitt satt i system. Verst var det under Josef Stalin (1878-1953), som satt ved makten fra 1924 til sin død i 1953. Ytringene kunstnerne har kommet med, har ofte vært i opposisjon til det politiske systemet, men de har benyttet ironi og symbolikk for å unngå represalier og sensur.

Det var store forventninger til Dmitrij Sjostakovitsj (1908-1975) da han 3. november 1945 skulle få uroppført sin 9. Symfoni i daværende Leningrad. Komponisten hadde annonsert at verket skulle beskrive den store seieren over Nazi-Tyskland. Skuffelsen var stor hos makthaverne da de opplevde en komposisjon som etter deres mening sprikte i alle musikalske retninger.

I stedet for å være triumferende og suggererende som i komponistens 7. symfoni «Leningrad», ble Sjostakovitsj' bruk av humor og glede fullstendig misforstått. Makthaverne påpekte at symfonien hadde «store ideologiske svakheter», og verket ble senere svartelistet. Sjostakovitsj falt i unåde, men uten å miste livet. Til det var hans tidligere meritter for betydelige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Senere kom han inn i den russiske politiske varmen igjen. Knapt noen komponist har maktet en slik kunstnerisk balansegang mellom å uttrykke egne emosjoner og samtidig være under konstant press fra styresmaktene.

Legendariske Jevgenij Mravinskij dirigerte uroppførelsen av Sjostakovitsj' «Niende». I tillegg stod også et annet verk på programmet: Tsjaikovskijs Symfoni nr. 5. Mravinskij er utvilsomt en av verdens ledende dirigenter gjennom alle tider, og han ansatte på denne tiden Arvid Jansons som sin assistent. Siden har sønnen Mariss Jansons ført arven videre med fenomenale oppførelser av symfoniene til Sjostakovitsj og Tsjaikovskij som et av sine viktigste kjennemerker.

Som latvisk kunstner med jødisk mor, merket Jansons fort hva det vil si å tilhøre en minoritet i det brutale og ensrettede Sovjet. Dirigenttradisjonene ved St.Petersburg-konservatoriet hører likevel til det ypperste i verden, og Jansons fikk her modning og inspirasjon til å nå verdenstoppen som orkesterleder. Mest gjennom kamp og overlevelse.

1979-2002 var Jansons sjefdirigent for Oslo-Filharmonien, og han arbeidet i denne perioden orkesteret fram til stor anerkjennelse.

Hva er det som gjør Mariss Jansons så ekstraordinært god? En dirigent skal lede et stort kollegium av kompetente musikere og skape et drama forankret i en musikalsk tradisjon og estetikk. Symfoniene til Sjostakovitsj og Tsjaikovskij krever en forståelse og opplevelse på flere plan, ikke bare med action og kraft som en del amerikanske dirigenter dyrker. Også unge dirigenter strever med å forstå dette. En slik dramaturgi må være selvopplevd, ikke bare oppstå som ukritiske kopier av andre.

Trondheim Symfoniorkester framfører denne uken Tsjaikovskijs 5. symfoni, et verk som er etablert som en publikumsfavoritt. Dirigent Eivind Aadland var sjefdirigent for TSO mellom 2003-2010 og bidro til en sterk kunstnerisk vekst i orkesteret. Symfonien er – akkurat som sitt opphavsland – full av dobbeltkommunikasjon og symbolikk. De romantiske øyeblikkene og den utvendige triumfen er lett hørbar. Likevel er dette en dypt tragisk symfoni, selv om innpakningen forsøker å være noe annet. Finalens kaskader av seier er hule og uekte. Dette er i stedet lyden av et nederlag.

Den beste symfoniske musikken er brutalt ærlig. Selv undertrykkende makthavere kan ikke stoppe et slikt budskap.