Undervurdert virkemiddel

«Fordelene med energieffektivisering blir mest opplagt når miljøvirkningene studeres. (...) Når forbruket øker og behovet dekkes ved energisparing, er miljøkostnadene null.»

Dereguleringen av kraftmarkedet har det siste tiåret fjernet oppmerksomheten fra energieffektivisering, som dermed ikke har fått den oppmerksomhet det fortjener. Store potensialer til konkurransedyktige priser uten uheldige miljøkonsekvenser er uforløst.

Ett hovedspørsmål har dominert energidebatten: gasskraft eller ikke, og på hvilke vilkår? Dette hindrer en nødvendig diskusjon omkring andre sentrale spørsmål som energifleksibilitet, andre energibærere og -kilder, direkte bruk av gass og energieffektivisering og -sparing. Spørsmålet om hvilken rolle energieffektivisering bør ha i dagens og fremtidens energisystem i Norge, er dermed lite berørt.

Enøkbegrepet har hatt en brokete historie bare de siste 30 år - fra første energikrise i 1974 - og frem til Sem-erklæringen. Det er imidlertid liten tvil om at enøk har potensial til å konkurrere med de fleste energialternativer.

Potensialet for enøk i Norge har ikke vært utredet på mange år og er derfor ikke kjent. I forbindelse med «Energiutredningen» NOU 11/98 ble potensialet anslått til 20% i boliger og yrkesbygg. Potensial forstås her som samfunnsøkonomisk lønnsomme effektiviseringstiltak. En illustrasjon på dette potensialet er at dagens mest effektive kjøleskap og frysere bruker 36% mindre energi enn gjennomsnittet av samme størrelse og type. De nyeste datamaskinene bruker kun 5% av den energien de samme maskinene brukte bare for noen år tilbake. I EU finnes det nyere og sikrere beregninger av sparepotensialet. Der regnes det med et effektiviseringspotensial på mer enn 30%! For industri regnes det med potensial på 15%, mens tallet i bolig- og servicesektoren er 35%.

Ferske erfaringer fra FoU-prosjekter i Oslo og Drammen viser at det ligger lønnsomhet i å effektivisere forbruk for å spare nettinvesteringer. Sagt på en annen måte: De kilowattimene som for eksempel et gasskraftverk skulle forsyne disse kundene med, skaffes ved å spare dem til en kostnad som er betalt av nettselskapet, som ellers måtte investere i forsterkning av nettet.

Fordelene med energieffektivisering blir mest opplagt når miljøvirkningene studeres. En illustrasjon: Når forbruket øker og behovet dekkes ved energisparing, er miljøkostnadene null.

Dekkes tilsvarende behovsøkning for eksempel gjennom et gasskraftverk, må det produseres nesten to kilowattimer for hver som forbrukes. Dette skyldes at et gasskraftverk, slik det er planlagt i Norge, i beste fall taper 40% av energien i gassen ved selve elektrisitetsproduksjonen. I tillegg vil de elektriske overføringstapene fra kraftverket frem til forbrukerne være bortimot 10%. Dessuten kommer en rekke miljøkostnader og -virkninger, som består av utslipp av CO{-2}, NO{-x} og andre avgasser; arealbruk, visuell forurensing fra selve kraftverket, kraftledningene gjennom naturen, distribusjonsnettet i tettsteder og byer i form av kraftledninger, gravinger for kabler og nettstasjoner. De færreste av disse kostnadene vil det være satt noen pris på. Dermed er de ikke tatt med i et samfunnsøkonomisk regnestykke.

Det internasjonale energibyrået IEA gjennomførte nylig en analyse av den norske energipolitikken. IEA konkluderer bl.a. at med bygging av gasskraftverk slik de nå er planlagt, vil norske CO{-2}-utslipp ligge 30% over våre Kyoto-forpliktelser i 2010.

Etter 11. september er sikker forsyning av elektrisitet blitt det kanskje viktigste energipolitiske tema internasjonalt. I denne sammenheng fremstår storskala, sentrale produksjonsanlegg som en gammeldags løsning. Fremtidens løsninger vil basere seg på desentral fornybar produksjon kombinert med energieffektivisering. Produksjon nær forbruket gjør det lettere å utnytte lavtemperatur tapsvarme og en sparer tap i overføring av energi. I tillegg vil en utbredt effektivisering og desentralisert produksjon øke leveringssikkerheten. Disse spørsmål er viktige tema i forskningen nå.

Når et så godt alternativ som energieffektivisering fortsatt ikke er tatt systematisk i bruk, er det mange faktorer som har spilt inn. I gasskraftsaken er forretningsmulighetene gode. Norges største energi- og industriaktører gjør bare jobben sin når de ser fortjenestemuligheter og er i stand til å investere store ressurser for å få gode rammebetingelser og gjennomføre prosjektene.

For enøkalternativet finnes ikke en tilsvarende opplagt storskalaløsning. Forretningsmulighetene er spredt rundt på en rekke småprosjekter og fordelt på en rekke fagområder. Det har derfor ikke vært interessant for de store energiaktørene og det krever en annen kompetanse enn den de innehar. Som samfunn har vi en struktur av aktører som vil opprettholde tradisjonelle måter å tenke på. Vår bedriftsstruktur vil systematisk prioritere sentrale storskalaløsninger og politikken må derfor rette seg inn mot å myke opp organiseringen, stimulere til etablering av nye aktører og allianser og lære aktørene å arbeide på nye måter og mot andre mål. Det forskes ikke nok på disse utfordringene.

Skal vi sikre at vi i framtida bryter med dette mønsteret og bruker energien like effektivt som vi produserer den, må vi blant annet endre rammene omkring byggeprosessene. Her er energiloven og plan- og bygningsloven sentrale elementer. Skal energibruken bli effektiv, må både bygningene og teknologiene inne i dem være effektive. I tillegg må ressursutnyttelsen og valg av energibærere være gjennomtenkte i forhold til lokale forhold. Da kommer en ikke utenom å styrke energiplanleggingen som en del av den øvrige planleggingen.

Energiprisene vil ved gjennomføring av effektiviseringstiltak hos kunder varierer mye og er vanskeligere å fastsette enn alternativene på produksjonssiden. En viktig grunn er at tiltak vanligvis gjennomføres i forbindelse med renovering og ombygging. Det er da merkostnaden i forhold til en vanlig energistandard som er enøkkostnaden.

I eksempelet fra Oslo kostet det nettselskapet 16 øre per kWh å spare de kilowattimene de trengte i 13 yrkesbygg for å unngå nettinvesteringene. I tillegg kommer kundenes investeringer for å heve standarden, bedre komfort og så videre.

Det finnes eksempler på at enøktiltak i yrkesbyggsektoren som er lønnsomme for byggeieren, bare koster 10 øre per kilowattime. For alternativet gasskraft vil prisen til forbruker antas å bli 65- 70 øre per kWh.

Forskningen har vist at jo større markedene for ny teknologi blir, jo billigere blir teknologiene. Professor Claes-Otto Wene ved IEA har for eksempel dokumentert at prisen på solenergi har sunket med 18% for hver dobling av produksjonen. Dette kommer av at markedsmekanismene fører til læring, som igjen fører til bedre og billigere løsninger. Dette er utvilsomt også tilfellet for energieffektiviseringsteknologi. Prisen per spart kilowattime vil synke jo større markedet blir. Dette er innovasjonsmekanismer som er innebygget i markedene selv. Politikkutfordringene blir å stimulere til at flere ressurser brukes til utvikling av nettopp teknologier og systemer for energieffektivisering.

Gjennom internasjonalt forskningssamarbeid har vi fått kunnskap om intelligent politikk og billige virkemidler som har bidratt til større utbredelse av energieffektiv teknologi.

Enøk er et undervurdert energipolitisk virkemiddel. Enøk vil vanligvis være lønnsomt for de fleste forbrukere. Gevinsten for den enkelte oppfattes imidlertid vanligvis som så liten at det ikke er bryet verd.

Motivasjonen for en aktiv offentlig politikk på området er begrunnet av at de kollektive gevinstene for samfunnet er store. Tatt i betraktning alle de gode egenskapene enøk har, burde vi legge minst like mye ressurser fra det offentlige i forskning, utvikling og rammebetingelser som vi er villig til å legge i å etablere andre energikilder, som eksempelvis gasskraft.