Underworld

Elektronikaduo har stagnert.

CD: Et Underworld-album er alltid tre ting på én gang: hypnotisk, fengende og kjedelig. Spørsmålet er bare hvor store de ulike delene er. «Dubnobasswithmyheadman» og «Second Toughest in the Infants» var begge mest det første, litt det andre, og nå for klassikere å regne innen nittitallselektronika. Oppfølgeren «Beaucoup Fish» var derimot et eneste stort gjesp, og verre skulle det bli på de påfølgende platene.

«Oblivion With Bells», duoens første langspiller på fem år, er en forbedring, men likevel det man kaller en blandet affære. Albumet åpner relativt lovende med «Crocodile», deretter taper det seg. Låtene er vanskelige å skille fra hverandre, mye på grunn av Karl Hydes monotone, uttrykksløse vokal. Produksjonen sitter på flere spor, men er minst like ofte en slapp og uinspirert blåkopi av gamle bragder. Kjedelig vinner nok en gang.