Undrende sirkus

Les Oiseaux Fous (De gale fuglene) er tilbake på Kadettangen. I går kveld hadde den ferske forestillingen «Brumes» premiere. Et entusiastisk publikum tok vel imot alle «fuglene» som kom - både i lufta og på bakken.

«Brumes» betyr morgendis. Og forestillingen begynner også vakkert i en slags tåke. I motsetning til hestemøkklukt, på vanlig sirkus, er teltet i Sandvika fylt av røkelse. Rolig, undrende og litt på vakt kommer ny-sirkusaktørene fram i manesjen. En didjeridoospillende aktør beveger seg rundt, og vart samler sirkusartistene tonene sammen til et orkester.

Forestillingen, som er instruert av Raymond Peyramaure, begynner således i det enkle og bygger seg opp. «Brumes» handler om kommunikasjon og møtet mellom to verdener. De oppe i lufta og de nede på bakken. Møtene er kompliserte og fylt av spenning, glede, skuffelse og sorg.

Knyter seg

Dansende i tau, kler mennesker av seg mennesker. I taket kravler det kryp over hodene våre. Stemningen og uroen stiger. De oppe og de nede blir oppmerksomme på hverandre, de knyter seg nedover og binder seg oppover i hjelpeløse forsøk på å kommunisere. Linedanserinnen og styltemannens forelskede dans ender i fortvilelse. Morgendisen siver på nytt inn og de ender der de begynte - med undring.

Massivt

Musikken er sår, men grenser mot det harmonisk muntre når verdenene møtes. En innvending er at enkelte sekvenser blir dratt noe langt. Overraskelsene mangler, men det er lett å bli kravstor med så dyktige aktører. For enkeltprestasjonene i «Brumes» er gode, men uttrykket kan bli noe massivt. En bedre og mer spennende lyssetting kunne ha løftet fram det poetiske ved forestillingen.