DØDE LØRDAG: Jan Wiese gjorde inntrykk på flere generasjoner lesere med «Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede. Foto: Thorbjørn Grønning.
DØDE LØRDAG: Jan Wiese gjorde inntrykk på flere generasjoner lesere med «Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede. Foto: Thorbjørn Grønning.Vis mer

Undrenes tid

Jan Wiese, forfatteren av «Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede», er død.

Kommentar

Jan Wiese var en samvittighetsfull forlagsmann, som i mange år satt trygt i direktørstolen i Cappelen forlag. Men når nyheten om hans død lørdag kveld, i en alder av 86, blir møtt med slikt vemod hos så mange, var det på grunn av romanen han skrev etter at han gikk av med pensjon: «Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede».

Den har hatt et underlig fast grep om nervetrådene til sine tallrike lesere siden den utkom i 1990. Mange har hatt lyst til å lese den igjen, mange har kviet seg for nettopp dét, kanskje i frykt for å ødelegge den uforutsette og voldsomme emosjonelle reaksjonen de hadde da de leste den første gang.

Bokens kontrast merkes allerede i tittelen, som er både gåtefull og nesten sjenerende nærgående. Det er som om den forteller deg allerede at dette er noe du må hengi deg til. «Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede» brukte senmiddelalderens religiøse mysterier til å skape ny, eggende mystikk, lenge før Dan Brown gjorde samme estetiske univers til kommersiell kitsch.

En bibliotekar i Vatikanet forteller om konen sin, en kvinne han syntes var altfor vakker for ham. Det ligger et uhellsvangert skjær over gjengivelsen, det antydes at det ikke har endt godt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Snart rommer historien også en katastrofe, et Madonna-bilde med merkelige krefter, og fortellinger fra tiden da bildet ble malt, der mirakler og prosaisk virkelighet glir sammen. Ofte handler de om kjærlighet, og om menn som fortvilet prøver å kategorisere og få tak på kvinnene de er besatt av, uten å lykkes. Det er en rebus der stadig nye ledd legges til. Til sist er det i alle fall ett slør som faller.

Romanen kommer i stadig nye opplag og er oversatt til sytten språk. Kanskje når den så bredt ut fordi Wiese går med så stort alvor inn i kjærlighetens paradokser; følelsen som kan være så prekær og banal, og samtidig uforklarlig og umulig å gripe; som fordrer evnen til å være hengitt, naken. I intervjuer snakket forfatteren om det mirakuløse som var forsvunnet fra den moderne verden, men som fremdeles kunne finnes i det som iblant oppstår mennesker imellom.

Wiese fikk slag kort tid etter at romanen kom ut. Han var også plaget av Parkinsons. Jeg møtte ham én gang, til et intervju, i 2007. Da var han sterkt redusert. Det gjorde inntrykk å se forfatteren som hadde fabulert frem slike fargesterke bilder, streve for å finne ordene, og ikke klare det.

Han fikk sagt at det virket som om boken hans appellerte særlig til unge. At det kanskje var fordi han ikke moraliserte. Men han sa også at han selv måtte bli gammel før han kunne skrive den. Hvorfor dét, spurte jeg. Wiese prøvde å svare, men fikk det ikke til. Slik ble det en gåte til, i tillegg til gåtene i romanen. Men som de mange opplagene demonstrerer: Man trenger ikke svar på alt. Og undrenes tid var visst ikke forbi, likevel.