TEATER: «Hvor lang er en evighet?», spør kunstnerne bak Nationaltheatret «Aniara». Eller kanskje det er Nationaltheatrets markedsavdeling som spør - formuleringen står i infomateriellet på teatrets hjemmeside.

Spørsmålene som ligger uuttalte under «Aniara» er både mer avgrensede og mer vidtrekkende enn det. Hvordan kan vi som mennesker på en og samme tid forholde oss til det uendelige og til enden? For å si det på en annen måte: Hvordan lever vi med vissheten om at vår tid vil ende, og samtidig, med at visse forhold i og forutsetninger for våre liv vil uforanderlige inntil da?

Nærhet og avstand

Harry Martinsons «Aniara» er post-apokalyptisk poesi, en diktsyklus om livet etter planetens undergang, med blikk på fortid, fremtid, nåtid. Jeg-et og åttetusen andre befinner seg i et romskip som har mistet retningen, og som for alltid vil fortsette sin reise. Totalt inneholder verket 103 dikt.

Torshov-kunstnerne har valgt ut et femtitall, og slipper dermed unna noe som lett kunne blitt et problem - vi unngår at kildeteksten oppleves som datert, en fremtidsvisjon med et fortidsståsted. Martinson var født i 1904, og «Aniara» ble utgitt i 1957. Diktene bærer et visst preg av sin tid, blant annet i måten de omtaler kvinner.