I ROMSKIPET ANIARA: Herman Bernhoft, Birgitte Larsen og Ellen Horn. Foto: Øyvind Eide, Nationaltheatret
I ROMSKIPET ANIARA: Herman Bernhoft, Birgitte Larsen og Ellen Horn. Foto: Øyvind Eide, NationaltheatretVis mer

Anmeldelse «Aniara», Nationaltheatret på Torshovteatret:

Undringen er nær, kommunikasjonen genuin og diktene distanserte

Rom for undring

TEATER: «Hvor lang er en evighet?», spør kunstnerne bak Nationaltheatret «Aniara». Eller kanskje det er Nationaltheatrets markedsavdeling som spør - formuleringen står i infomateriellet på teatrets hjemmeside.

«Aniara»

4 1 6
Hvor:

Nationaltheatret på Torshovteatret

Regi:

Tatu Hämäläinen

Av:

Av ensemblet med tekster av Harry Martinson, oversatt av Espen Stueland og Johann Grip, og musikk av Ingvild Langgård

Med:

Herman Bernhoft, Ellen Horn, Birgitte Larsen og Håkon Ramstad.

«Reell kommunikasjon»
Se alle anmeldelser

Spørsmålene som ligger uuttalte under «Aniara» er både mer avgrensede og mer vidtrekkende enn det. Hvordan kan vi som mennesker på en og samme tid forholde oss til det uendelige og til enden? For å si det på en annen måte: Hvordan lever vi med vissheten om at vår tid vil ende, og samtidig, med at visse forhold i og forutsetninger for våre liv vil uforanderlige inntil da?

Nærhet og avstand

Harry Martinsons «Aniara» er post-apokalyptisk poesi, en diktsyklus om livet etter planetens undergang, med blikk på fortid, fremtid, nåtid. Jeg-et og åttetusen andre befinner seg i et romskip som har mistet retningen, og som for alltid vil fortsette sin reise. Totalt inneholder verket 103 dikt.

Torshov-kunstnerne har valgt ut et femtitall, og slipper dermed unna noe som lett kunne blitt et problem - vi unngår at kildeteksten oppleves som datert, en fremtidsvisjon med et fortidsståsted. Martinson var født i 1904, og «Aniara» ble utgitt i 1957. Diktene bærer et visst preg av sin tid, blant annet i måten de omtaler kvinner.

I forestillingen er dikttekstene fordelt mellom fire jeg, som samtidig er ingen jeg, de er ikke identifisert med tekstenes jeg. Undringen, fortellingene og analysen skuespillerne deler med sitt publikum mellom diktene gjøres nær og personlig, i en flerveiskommunikasjon som virker oppriktig interessert og lyttende. Diktene gjøres distanserte, fremmedgjorte, mystifiserte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utenfor tiden

Følger så handlingsgangen den samme rekkefølgen som i diktsyklusen? Det er et spørsmål undertegnede ikke kan svare på. Jeg glemmer å stille det underveis i fremføringen, og etterpå, når jeg prøver å tenke igjennom det, har jeg problemer med å huske hva som kommer før og etter hva i forestillingen, selv om jeg også er temmelig sikker på at den er strukturert som et livsløp (med døden som slutt-tema). Tidsbegreper som «før», «etter», «så», «så lenge» blir underveis opplevd uviktige.

«Aniara» løser opp tidsforståelsen, både gjennom virkemidler som forlenger opplevelsen av tid, og virkemidler som forkorter den. Det gjelder i lysskiftene og det gjelder i skuespillernes tempo og rytme i bevegelser, det gjelder i måtene diktsitatene deles opp, av og til så stakkato at sammenhengene blir vanskelige å ta inn, selv om hvert ord er greit å oppfatte, og det gjelder i musikkbruken. Ofte må ordene i diktene konkurrere med musikk, men musikk brukes også separat, som adskilt og selvstendig opplevelse.

Ingvild Langgårds komposisjon bruker lange, uttrukne tonerekker som, om en ikke lytter bevisst, kan bli oppfattet en og samme tone som er trukket ut i tid. Der finnes variasjoner i frekvenser i disse lange løpene, men overgangene er langsomme og skiftene subtile. Som en etterligning av tinnitus? Assosiasjoner over adjektivet «utomjordisk»? Referanser til den musikk som brukes i planetarier? Mulig, mulig og mulig. Flere ganger er volumet satt så høyt at det ikke er behagelig, men heller ikke så høyt at det blir virkelig plagsomt. Insisterende er kanskje det mest dekkende ordet.

Siste forestilling

«Aniara» er sluttoppsetningen i Torshovgruppas science fiction-prosjekt. Slik undertegnede ser det, er den også den mest vellykkede av oppsetningene i prosjektet. Her lykkes kunstnerne i å gjøre undringen konkret, uten at den med det mister sin karakter av undring. De blander science og fiction, med mest vekt på det siste, de balanserer nærhet og avstand, og de berører med innsikt både det levde og det ulevde.

Spørsmålet som ligger til grunn for all empati («hvordan ville livet være hvis - - ?») gjennomstrømmer hele opplevelsen, som i seg selv fremstår som empatisk, et reelt sosialt møtested for felles, delt undring og forundring. Vi kan godt kalle det for pre-apokalyptisk teaterpoesi, men det er samtidig teater som samtale rundt leirbålet - åpen kommunikasjon mellom kunstnere og det publikum som har oppsøkt dem.