Undsets kvinnesyn

Kvinners legeme må betraktes som en ting mannen eier, «selv om han ikke eier noget annet av hende», mente Sigrid Undset.

Slike og liknende utfall i kvinnesaksstriden rundt århundreskiftet har gjort Undsets kvinnesyn til gjenstand for debatt, og mange har villet se det i sammenheng med hennes konvertering til katolisismen. Men det skjedde først tjue år etter hennes første debattinnlegg, og idéhistorikeren Kristin Johansen har i denne boka brukt Undsets sakprosa (debattinnlegg, essays o.l.) for å søke å forstå hennes kvinnesyn som noe annet enn vrangsinnet polemikk eller bakstreversk konservatisme.

I denne omarbeidede hovedoppgaven tar Johansen for seg den norske kvinnesaksdebatten, som begynte rundt 1870-årene med stålkvinner som Aasta Hansteen og Gina Krog, og trekker blant annet en parallell mellom 1990-tallsgenerasjonens reaksjon på de mest ekstreme 1970-tallsfeministene og Undsets reaksjon på 1870-tallskvinnene (et poeng Johansen gjerne kunne ha gjort mer ut av).

For grunnleggende finner en den samme konflikten, eller dilemmaet, i kvinnesaksstriden den gang, som balansen mellom det å både være frigjort og selvstendig og samtidig mor, hustru og elskerinne. Eller, som Gina Krog skrev, hvordan tjene både «ånd og natur samtidig». Både Krog og ikke minst Hansteen formante kvinner til å ofre sin «natur», elskoven, kjærligheten og morsskapet fordi det gjorde kvinner til ofre for mannens driftsliv, noe som gjorde at kvinnesak ofte gikk parallellt med sedelighets- og avholdenhetsprekener. Og her reagerte Undset: «Der er vel ingen, der for Alvor bilder sig ind, at en ældre ugift 'Kvinnesaksfrøken' skal kunne besnakke en ung Pike, som er skabt for at være Mor og Elskerinde, til Cølibat. Saa stor er ikke den unge Piges Agtelse for 'den gamle Jomfru',» skrev hun i sitt første innlegg i debatten i 1904.

Åndløse

Et vel så stort poeng for Undset var at kvinnesaken var overklassepreget. Blant annet det faktum at borgerskapskvinnenes kamp for retten til å arbeide, og å slippe å sitte til pynt og være «dyp, dunkel og deilig», ikke var et problem for slitne dobbeltarbeidende arbeiderklassekvinner. Johansen underbygger her Undsets poeng ved bl.a. å peke på at i visse spørsmål sto likestilling og klassekamp i direkte motsetningforhold, som den gang husholdersker og tjenestepiker gikk inn for å organisere seg. Undset reagerte også på borgerskapskvinnenes «åndløse materialisme» når de framstilte arbeiderklassemenn som rene driftsdyr som kvinnene måtte beskytte seg mot. «Fru (Kitty) Anker Møller taler om disse ting som om de arbeidende lag av folket ikke kjendte kjærlighet eller ømhet eller elskov - som om deres kjønsliv absolut manglet de sjælelige elementer eller bare menneskelig følelsesindhold.»

Her er mer, mye mer, i en bok som anbefales på det varmeste. Johansen har klart å gjøre stoffet lettlest og samtidig unngå å hanke billige poeng ved polemiske utfall og lettvintheter. Her er en passelig balanse av anekdoter og saklighet, her er godt billedstoff. Og sitater - fra en tid da debattanter og kulturliv ikke var så finslipt som i vår tid. Overraskende er det å se hvor åpen Undset var. For liksom Amalie Skram, som heller ikke var velsett i kvinnesakskretser, ble Undset beskyldt for å være for dristig, som i «Jenny». Selv klager hun over norsk samtidslitteratur, der hun aldri fant en lovprisning til den sanselige kjærlighet, kun en tendens til å fortape seg i upassende og plumpe detaljskildringer; «de virker paa mig ialdfald som dask i en en dyne.»