SELEKTIV: De mange og inngripende tilbakekalls- og utvisningsvedtak overfor tyrkiske borgere i Norge som UNE har fattet i mange år og som de fortsatt å fatter, er en selektiv forvaltning av grunnleggende rettsstatsprinsipper, skriver artikkelforfatteren. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
SELEKTIV: De mange og inngripende tilbakekalls- og utvisningsvedtak overfor tyrkiske borgere i Norge som UNE har fattet i mange år og som de fortsatt å fatter, er en selektiv forvaltning av grunnleggende rettsstatsprinsipper, skriver artikkelforfatteren. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

UNE på kollisjon med grunnleggende rettsstatsprinsipper

Utlendingsnemnda har det siste året besluttet å se bort fra gjeldende internasjonale rettsforpliktelser fordi UNE selv mener at disse ikke er forpliktende for deres virksomhet.

Meninger

Pragmatisme er ideologien om at erfaring skal prioriteres foran fastlagte prinsipper. Kjernen i rettssikkerhetsnormen er at staten etablerer faste og forutsigbare regler og understøttende institusjoner, som i størst mulig grad leder fram til avgjørelser i overensstemmelse de intensjoner lovgiver har ment fremme.

Rettssikkerhetsgarantiene er grunnlaget for rettsstaten. Demokrati og folkestyret kan ikke realiseres på utsiden av rettsstaten. Pragmatisme som styringsredskap i rettslige prosesser er rettsstatens motstykke.

Rettsstatens soliditet viser seg først og fremst i demokratiets yttergrense, og skal oppstille et manifest rettsvern for dem som minst fortjener det. En rettferdig rettshåndhevelse er vanskeligst når den er minst ønsket og da er solide rettssikkerhetsgarantier rettsstatens verktøy.

Rettsstatsprinsippene er forankret i Grunnloven. Stortinget er lovgiver og forvaltningen er konstitusjonelt forpliktet til å utøve sin virksomhet lojalt i forhold til de lovvedtak Stortinget fatter.

Det er oppsiktsvekkende at et forvaltningsorgan tilsidesetter rettsregler og ratifiserte internasjonale konvensjoner, eller ikke har fått med seg at det foreligger internasjonale rettsforpliktelser på det området forvaltningsorganet utøver sin myndighet.

Særlig der samtykke fra Stortinget i medhold av Grunnlovens § 26 annet ledd i tillegg er innhentet fordi konvensjonen anses å være av stor viktighet.

Nasjonal rettsanvendelse skal som nevnt, forankre sin virksomhet i etablerte rettsregler. Vedtak og beslutninger skal fattes i samsvar med disse rettsnormene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I den siste tiden har det sprengt seg frem på en rekke viktige samfunnsarenaer, en selektivitet og relativisme, som uttrykker motstand mot objektive og fastlagte prinsipper. Å bytte sannhet med «alternativ sannhet» der dette passer en bedre, å støtte en fri undersøkende presse så lenge dens virksomhet ikke blir ubehagelig for en selv og nå også å tilsidesette rettsregler som ikke passer inn i et bestemt løsningsbilde, er blitt en ubehagelig realitet.

Spesielt ille er det når statsorgan velger bort forpliktende rettsregler, fordi de begrenser saksbehandlerens ønske om å fatte vedtak med et forutbestemt innhold. Denne pragmatismen eller selektivisme er uforenlig med rettsstatsprinsippene.

Utlendingsnemnda har det siste året besluttet å se bort fra gjeldende internasjonale rettsforpliktelser fordi UNE selv mener at disse ikke er forpliktende for deres virksomhet.

«Den Europeiske Konvensjon om gjensidig likestilling av borgere» (European Convention on Establishment), ECE, ble ratifisert med Stortingets samtykke i 1956. Konvensjonen trådte i kraft i 1965, da Tyskland sluttet seg til. I 1990 ble Tyrkia fullverdig medlem av konvensjonen.

Den fastsetter en rekke privilegier og rettigheter, som blant annet en særskilt beskyttelse mot utvisning av medlemsstatsborgerne.

Utviklingen av EU sitt regelverk og derigjennom også EØS-regelverket, har i ettertid konsumert flere av konvensjonens minimumsstandarder. Men ettersom Tyrkia ikke er medlem av EU, har rettsvernet og rettighetene forankret i ECE-konvensjonen, blitt særlig viktige for de tyrkiske borgerne på medlemslandenes territorium, deriblant i Norge.

I en undersøkelse om konvensjonens stilling blant medlemsstatene i 2014, opplyste samtlige medlemsstater at de har regelverk på plass, som er tilpasset konvensjonens standarder. Norge deltok ikke i undersøkelsen. Flere av de andre statene understreket også betydningen av konvensjons-rettighetene for tyrkiske borgere, ettersom EUs regelverket ikke får anvendelse for disse.

Når departementet innhentet samtykke fra Stortinget i forbindelse med tiltredelsen av ECE, var det fordi det allerede da var klart at konvensjonen ville begrense norske myndigheters adgang til å etablere rettsregler og derigjennom praksis, i strid med konvensjonen.

I utviklingen av utlendingsretten gjennom lovforarbeider, nevnes konvensjonen som en viktig konvensjon som skal gis forrang ved kollisjon med det nasjonale regelverket, etter prinsippet om «sektormonoteisme», jamfør utlendingslovens § 3.

UNE har ikke i sin praksis vist til denne forpliktende konvensjonen før de for drøyt ett år siden ble gjort oppmerksom på at den faktisk eksisterte og var gjeldende i Norge. I de vedtak som er fattet i ettertid, viser UNE til at konvensjonen, til tross for at den gjelder i Norge, ikke er bindende for deres rettsanvendelse, med den følge at rettigheter forankret i konvensjonen ikke vektlegges.

Denne rettsforståelsen er klart i strid med Stortingets oppfatning ved vedtakelsen og det gjennomslag utlendingslovens § 3 er ment gi internasjonale rettsforpliktelser i nasjonal praksis.

De mange og inngripende tilbakekalls- og utvisningsvedtak overfor tyrkiske borgere i Norge som UNE har fattet i mange år og som de fortsatt å fatter, er en selektiv forvaltning av grunnleggende rettsstatsprinsipper. Ingen statsorgan har frihet til selv å velge bort gjeldende rettsforpliktelser de ikke ønsker å forholde seg til.

Stortinget har det siste ordet når internasjonale konvensjoner vedtas. At tolkningen og posisjoneringen av rettsreglene er gjenstand for skjønn og rettskildeavveininger, er en annen sak. Det å velge bort vedtatte gjeldende internasjonale rettsforpliktelser ligger utenfor forvaltningens myndighet.

Dette er i strid med grunnleggende rettssikkerhetsgarantier og bidrar til å undergrave rettsstaten.