UNEs «nye linje»

ASYLPOLITIKK: I Dagbladet den 09.10.07 har leder for Utlendingsnemnda (UNE), Terje Skjeggestad en kronikk under tittelen «Flere barn får bli». Kronikken er skrevet slik at vi føler det er rett å komme med noen innvendinger når det gjelder Skjeggestads fremstilling av UNEs praksis ovenfor barn, og begrepene «sterke menneskelige hensyn» og «særlig tilknytning til riket».

UNEs tidligere praksis ovenfor lengeventende asylsøkende barn, har vært restriktiv, urimelig og en umenneskelig håndhevning av regelverket som har medført at Stortinget/Regjeringen ved ikke mindre enn to anledninger i løpet av de siste 3 årene, har måttet gripe inn og bruke sin styringsmakt. Først med en midlertidig forskrift (2004) og så deretter en forskriftsendring (1.6.07) for at UNE skal ta innover seg at deres praksis har vært i utakt med Stortinget/Regjeringens vilje. Samtidig har en rekke organisasjoner og gode krefter mobilisert for en endring av denne inhumane praksisen.

UNE har med rette blitt kritisert for manglende evne til i tilstrekkelig grad å ta hensyn til asylsøkende barn når det gjelder praktisering av utledningslovens § 8, 2, ledd, bestemmelser om sterke menneskelig hensyn og særlig tilknytning til Norge.

Når Skjeggestad nå fremhever at UNE i over 90 % av de berostilte barnesakene har omgjort avslagene, så skyldes ikke det UNEs velvilje ovenfor barn, men forskriftsendringen. UNE har blitt tvunget til å endre sin praksis. Vi er svært glade for at de omtalte barna nå endelig kan få starte sitt liv i Norge fri for frykt.

Men hvor langt strekker UNE seg som «nyfrelste humanister»? Den siste uken har vi kunnet lese om «Farida» (20 år), en afghansk-russisk jente som har bodd i Norge siden hun var 15 og som har vært under barnevernets omsorg 3 siste årene. Og om Fozia (22 år) og Abbas (21 år) med ikke mindre enn 15 års botid i Norge. Alle tre trues nå med utkastelse.

Sakene dreier seg om ungdom som nå er over 18 år men som har opparbeidet seg lang botid i Norge mens de var barn. Barnefaglige uttalelser i sakene sa krystallklart ifra at det vil være til barnas beste at de fikk innvilget tillatelse i Norge, uten at UNE omgjorde sin vedtak. De lever fortsatt i uvisshet om de får en fremtid i Norge. Dessverre er de ikke alene om å være i en slik situasjon.

SEIF mottar mange hjelpesøkende ungdom i lignende situasjoner. De ankommer Norge som barn, enten alene eller med foreldre. Nå har de blitt 18 år og eldre. De har vokst opp og fått sin utdanning i Norge. De kommer fra land som er preget av svært usikker sikkerhetssituasjon som Afghanistan, Rwanda, Etiopia, Iran og Irak. Likevel opprettholder UNE sine avslag. Ungdommene henvises til retur til et land de ikke lenger har noen forhold til. Hjemlandet fremstår for mange som et fjernt minne fra en vond fortid og uten reelt beskyttende nettverk igjen i hjemlandet frykter de for sine liv.

Men siden de nå er over 18 år faller de ikke under forskriftsendringen. Og UNE viser ingen nåde. Er man over 18 år så er man over 18 år. Skjeggestad forsøk på å fremstille UNE med en liberal praksis av begreper som «sterke menneskelige hensyn» og «særlig tilknytning til riket», gir meg en svært flau smak i munnen.