UNEs omgåelser

ASYLSØKERE MED HIV: I Dagbladet 2. nov. svarer direktør Terje Sjeggestad i Utlendingsnemnda på min kritikk av stornemndas svært alvorlige innstramning for hiv-positive asylsøkere. Stornemnda tok utgangspunkt i asylsøknaden til en hiv-positiv kvinne fra Kamerun. I Kamerun har mindre enn en fjerdedel av de hiv-positive råd til behandling. Kvinnen det er snakk om kommer fra en klart ressurssvak bakgrunn, og har blant annet måttet arbeide i Norge for å ta seg av familie i hjemlandet. Det synes dermed lite trolig at hun ved en retur til Kamerun vil befinne seg i gruppen som oppnår behandling. Med mindre hun er heldigere enn statistikken indikerer, har hun ikke mer enn ca. to år igjen å leve.

Sjeggestads påstand om at «Hiv-positive asylsøkere sendes ikke tilbake til hjemlandet dersom dette vil medføre en snarlig død» er derfor feil. Når norske myndigheter heretter vil sende tilbake mennesker som statistisk sett i flertallet av tilfellene ikke vil få tilgang på behandling, vil statistisk sett flertallet dø, noen i løpet av relativt kort tid. Man kan sammenstille Sjeggestads påstand her med hans omtale senere i innlegget av at en hiv-positiv kan returneres «også når det ikke foreligger noen garanti for at akkurat denne pasienten faktisk vil få behandling». Å si at man ikke har garantier mot det statistisk mest sannsynlige utfallet, grenser til en uredelig fremstilling av saksforholdet.

Sjeggestad hevder videre at alt stornemnda har gjort, er å rette opp en situasjon hvor hiv-positive «fikk mer imøtekommende vedtak enn andre utlendinger med alvorlige og potensielt livstruende sykdommer». Dette er lite opplysende. Hvilke andre diagnoser sammenligner man med? En av seksjonssjefene i Utlendingsnemnda nevnte i en kommentar til den samme saken i Dagsavisen (30. sept.) kreft og posttraumatisk stressyndrom. Ingen av disse diagnosene er særlig sammenlignbare med hiv hva gjelder sykdoms- eller behandlingsforløp. Posttraumatisk stresslidelse er en alvorlig diagnose, men å sammenligne den med en sykdom som uten vedvarende behandling livet ut er dødelig med stor medisinsk forutsigbarhet, er meningsløst.

Sjeggestad berører stornemndas vektlegging av risikoen for «tilstrømning av utlendinger i samme situasjon», men derimot ikke min påpekning av at denne tilnærmingen mangler empirisk grunnlag. Noen få år med en mer liberal norsk praksis på ingen måte har utløst den masseinnvandringen av hiv-positive man hele tiden har fryktet. I realiteten stadfester Sjeggestad hovedinnholdet i kritikken, men i så tekniske formuleringer at de fleste lesere vanskelig kan vite hva stornemnda egentlig har gjort. Noen må ha ment at det, sett fra Utlendingsnemndas ståsted, er like greit.