Ung drittsekk

En besettelse for kvinner og elver driver hovedpersonen i Tore Tveits nye roman.

Gorm vokste opp uten far i etterkrigsårene, og med en svak mor og terroriserende mormor. Vekselvis gjennom episoder fra hans tidligere liv og sekvenser der han i romanens nåtid tas til pleie av en døende og forfyllet gammel kvinne, fortelles det om en mann som alltid er dratt mot og har flyktet fra kvinner. Som har søkt kjærligheten i dem alle, og har makten til å få den, men som flykter når de gir ham den. Som lyver og fantaserer, og som søker en elv som kan føre ham tilbake, til forbi der noe en gang gikk galt i livet hans, en gang tidlig i barndommen. Han søker mot noe han ikke vet hva er, ved å distansere seg fra verden og andre, dels gjennom å være en drittsekk, dels en forførende engel.

Et røft og leseverdig mannsportrett er det blitt, og en sår og tett personskildring, tross den avstand Gorm hele tida forsøker å skape til seg selv.

Romanen er holdt i et strengt og nøkternt språk. Den har et godt driv, spesielt i episodene der Gorm ser tilbake, men av og til bryter fortelleren igjennom med en saklighet som virker forstyrrende platt i sin likeframme redegjørelse. Man savner også en egentlig forløsning. Mulig det er forfatterens hensikt, for romanens gjentakende affærer med de mange kvinnene kulminerer med den gamle fyllekona, der han endelig tar ansvar, uten at Gorm ennå har funnet eller forstått det han søker.

Erfaringen av livet blir her ingen kilde til omslag. Gorm tar ikke et egentlig oppgjør med seg selv. Han vender seg bort fra elva, går tilbake til en ubenevnt kvinne, men man aner at han ikke har gjort annet enn å bytte ett liv med et likedan.