FOR HØYE FORVENTNINGER: Kanskje burde barn og unge i dag forberedes bedre på at livet innebærer mange plikter - og bli gjort mer robuste. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
FOR HØYE FORVENTNINGER: Kanskje burde barn og unge i dag forberedes bedre på at livet innebærer mange plikter - og bli gjort mer robuste. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Ung flukt

Hva har skjedd når unge mennesker ikke makter å være i arbeidslivet?

Narsissist! Taper!

Dette er blant ordene som er blitt brukt om Vegard Skjervheim, etter at han i Dagbladet-kronikken «En 'trygdesnylters' bekjennelser» på lørdag fortalte at han hadde mottatt arbeidsavklaringspenger fra Nav i tre år, at han hadde forlatt serviceyrker og manuelle jobber fordi de ikke var motiverende og ikke i samsvar med ambisjonene hans.

Snarere enn å lete etter mer fantasifulle skjellsord, kan man spørre om hva som er årsaken til denne spesielle arten ung resignasjon. Skjervheim er knapt en typisk representant for ungdommen nåtildags. Men sett i sammenheng med nylige rapporter og avisartikler om sterk økning av unge uføre - gruppen har økt med 24 prosent på fire år - kan dette betraktes både som et tegn i tiden og et generasjonsproblem.

Mennesker i sin fysisk sterkeste og mest energiske alder makter ikke å være i arbeidslivet.

Det er for enkelt for de vellykkede å heve øyenbrynene og mumle om å «ta seg sammen». Rusmisbruk og psykiske lidelser er blant de viktigste årsakene til ung uførhet: Lammende problemer som berettiger hjelp. Men så er det slik at alt henger sammen med alt, og at årsakene til følelsen av utenforhet, enten de får en diagnose eller ikke, kan ligne hverandre.

Nylig rapporterte NRK om videregåendeelever som velger å «nave», det vil si la seg understøtte av det offentlige mens de tar seg et friår fra skolens kjas og mas. Nav-rådgiver Jon Espesæther mente ordningene var for generøse, og sa om de unge: «De er klar over at vi bor i et land med god økonomi. Dette gjør at mange unge tror de har rett på ytelser som ikke er reelle». Kanskje spiller det inn, dette òg.

For hvordan har det vært å vokse opp i Norge i de siste femten årene? Aldersgruppen 20-24, som har høyest ledighet av hele arbeidsstyrken, har hatt en historisk unik frihet og store muligheter. De har gått på en skole som har lagt vekt på trivsel og trygghet, og at barna skal utvikle selvtillit. De har bodd i et rikt land med et tettvevd sikkerhetsnett, fjernt fra kampen for tilværelsen på andre kontinenter.

Dette har mange helsebringende konsekvenser. Men det kan også skape høye forventninger til livet - og et urealistisk inntrykk av hva slags innsats som kreves om du skal beholde en posisjon eller oppnå en ny og bedre. Friheten som lar alle velge livsvei med hjertet, åpner også for hard konkurranse, og legger til rette for de initiativrike og ressurssterke. Utdannelse er den viktigste døråpneren, og bare én av fem arbeidsledige i alderen 20-24 har fullført videregående skolegang. Manuelle jobber for de uutdannede blir stadig færre, og stadig mer stigmatiserte.

Journalist Simen Sætre har skrevet om hvordan lavstatusyrkene i stadig større grad har blitt overlatt til innvandrere, mens nordmenn selv jobber mindre og mindre.

Så der står en del av den oppvoksende slekt i dag: I et samfunn som i liten grad har forberedt dem på pliktene i livet. I en verden som tilbyr distraksjon og atspredelse på alle kanter, men som krever planlegging og evne til å sette umiddelbare behov til side for den som skal lykkes. Med en følelse av at å jobbe for å få adgang til de spennende jobbene, er uoverkommelig, og at å jobbe for å holde seg i live, er unødvendig.

Det er ikke så vanskelig å se at passiviteten kan komme sigende, og at denne må demmes opp for før den blir mål- og motløshet, før den blir en depresjon.

Gestaltterapeut Margareth Svendsen mener depresjon og angstlidelse, de vanligste tilstandene for ungdom som innvilges uførepensjon, er «sekkebetegnelser for alt fra lavt stemningsleie og følelsen av å ha kjørt seg fast i livet, til dyp depresjon med suicidale tanker» - og at de som sliter må fanges opp tidlig for at ikke kløften mellom dem som «får det til» og de som ikke gjør det, skal bli uoverkommelig stor og dyp.

For mange fungerer systemet akkurat som det skal: De mottar støtte i en periode der det butter, før de vender tilbake til utdannelse eller jobb. Like fullt er det ingen tvil om at det offentlige bør gå i seg selv og se etter smutthull i systemet som de akaleie og arbeidsuvillige kan skli gjennom, etter mekanismer som sykeliggjør de som kan og vil jobbe.

Ordningen med arbeidsavklaringspengene som Skjervheim går på, ble innstiftet nettopp for å kunne gi raske og individuelt innrettede tiltak, men kan fungere som et «venteværelse for uføretrygd», som Ap-politiker Tove Linnea Brandvik har formulert det. De det angår, de unge uføre, etterlyser tillit, oppmuntring og inspirasjon.

Kanskje burde de ikke vært så avhengig av stimulans. Kanskje burde de fått hjelp til å bli mer robuste, tidligere, av foreldre og skole. Kanskje burde barn innpodes at det å delta har en egenverdi og er et mål i seg selv.

Med et mer selvfølgelig forhold til et yrkesaktivt liv ville flere kunne oppleve at avstanden mellom det de ønsker seg og det de er i stand til å yte, kan bli litt mindre. For om du skal ha det godt i livet, er noe av det viktigste at det du vil ha og det du kan oppnå er noenlunde på samme nivå.