FLINKE OG SKIKKELIGE:  Har vi fått en ungdomsgenerasjon med en nesten oppsiktsvekkende modenhet, som ikke kaster bort tiden med å se for seg en annen verden, men som aksepterer både idealene i tiden og uroen de følger med seg - og jobber jevnt for å leve opp til dem? Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet
FLINKE OG SKIKKELIGE: Har vi fått en ungdomsgenerasjon med en nesten oppsiktsvekkende modenhet, som ikke kaster bort tiden med å se for seg en annen verden, men som aksepterer både idealene i tiden og uroen de følger med seg - og jobber jevnt for å leve opp til dem? Foto: Benjamin A. Ward / DagbladetVis mer

Ung i ulvetider

2015-ungdommen virker som om de er gode på alt, bare ikke på opprør.

Kommentar

Kanskje er ikke dette ei tid som skal forandres så mye som mestres. Nylig kom tallene fra Samordna opptak at avgangselevene i større grad enn før søker seg til helsefag og realfag, akkurat det styresmaktene vil de skal gjøre og der fast jobb etterpå er bombesikkert. For bare noen uker siden ble det kjent at videregående skoler har begynt å tilby trening i yoga og mindfulness for elever som strever med stress i hverdagen. En av fire får ikke sove om natta. De tenker på prøvene til uka, forteller de, og lurer på hvordan de skal klare dem. «Du vet, vi er generasjon kjedelig», sa bonusdatteren til en venninne av meg forleden, som en endefram forklaring på sin egen generasjon. «Vi bare trener og gjør lekser».

Det høres ut som en selvironisk beskrivelse på noe som vel egentlig er forbilledlig fornuftig. Men det virker jo som om det feier en rasjonell, langtidsplanleggende vind over landet. Når nye jusstudenter intervjues, sier langt flere enn før at de valgte studium på grunn av utsiktene til sikker inntekt. Middelaldrende journalister som for tjue år siden kravlet rundt under benkene på Tostrupkjelleren og byttelånte ektefeller, lytter forbløffet til hvordan avkom i russealder redegjør for planene for å få både villa og hytte i Hemsedal på lang sikt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kanskje kjenner norske ten- og tjueåringer sivilisasjonens kontinentalplater skjelve litt under ballerinaskoene. De er vokst opp med nedslående nyhetsføljetonger om klimakrise, finanskrise, terrorisme og flyktningstrømmer - massive problemer på en global skala som noen hver kan føle seg maktesløs i møte med. Kanskje føles det viktigere før å bygge opp en så solid sementplattform som mulig under sine egne føtter.

Til og med popkulturen studentene har vokst opp med, handler om verdener som kollapser: Bokseriene «The Hunger Games» og «Divergent», som også er blitt filmatisert som blockbustere for tenåringsleserne, foregår begge i intrikate og undertrykkende framtidssamfunn som har oppstått etter at den forrige verden, vår og lesernes verden, har gått opp i limingen av uro og borgerkrig. Hjelpemidlene, elektronikken og bekvemmelighetene à 2015 finnes ikke mer, og det er årvåken snarrådighet og praktiske overlevelsesevner som teller. Overalt finnes bevisstheten om at verden er et ustabilt sted. At alt kan forandres og alt kan tapes.

Det stabile, norske middelklasselivet krever ressurser og overskudd i seg selv: Bare å spise og holde seg i form fordrer nå kunnskap og innsats. Sosiale medier virker strømlinjeformende; Postkort fra vellykketheten genererer flere av samme salg.

Nylig skrev en syttenåring inn til Aftenposten i et innlegg der han oppfordret foreldre og storesøsken til å være åpne om dumme valg de hadde gjort, så ikke yngre familiemedlemmer stadig skulle sammenlikne seg med dem og føle at de kommer til kort.

Den som betrakter ynglinger og backfischer på avstand, kan fort få inntrykk av en generasjon med en nesten oppsiktsvekkende modenhet, som ikke kaster bort tiden med å se for seg en annen verden, men som aksepterer både idealene i tiden og uroen de følger med seg - og jobber jevnt for å leve opp til dem. Hvis de da ikke kaster inn det akademiske håndkleet og går inn i rekken av dem som dropper ut av videregående og blir for lenge i senga med skjermen om morgenen, kanskje med et drag av depresjon, som får foreldrene til å gløtte bekymret på døra og politikerne til å rynke brynene over den siste statistikken.

For to år siden skrev en ung Yale-student, Victoria Buhler, et essay der hun analyserte sin egen generasjon, som ble sitert av David Brooks i New York Times. Buhler beskrev seg og sine som en gruppe med sterk motstandskraft overfor de fleste former for idealisme, som var skeptiske til systemet, men ikke trodde på noen realistiske alternativer; som var opptatt av at innsats nærmest skulle garantere resultater. «Tiden du tilbringer med noe annet enn å investere i deg selv og forbedre dine egne sjanser for å klare deg bra, gjør at du sakker ut overfor dem som opprettholder prioriteringen av seg selv», skriver Buhler, i en virkelighetsbeskrivelse som nok er preget av noe hardere amerikanske forhold, men som også kan passe på hjemlige forhold.

Kanskje er det ikke en yogatime som skal til. Kanskje er det en avisspalte til trøst og inspirasjon der den rufsete foreldregenerasjonen kan fortelle sine førstehåndsfortellinger, om alt det er mulig å ramle uti og teste ut og surre bort og likevel lande på bena. Kanskje ikke «våre kamper», men «våre knuff».