Ung jente forsvunnet

Kan virke støtende for pedofile. Og for tv-seere som er skeptiske til ærbødig og engstelig krim.

Terning4 Premiere på TV2 i kveld kl. 22.30 TV: Påske er høytid for teatralsk død, både i gamle dagers Palestina og våre dagers England, der all påskekrim finner sted. Det vil si, «Retterstedet» på TV2 inneholder ingen rituelle henrettelser, men selve opprullingen av kriminalgåten er mer rituell enn realistisk, og dermed ikke så lett å leve seg inn i. Klisjeene yngler, politiarbeidet er amatørmessig og mye rart faller ut av munnen på karakterene i form av replikker.

Tilbake til samtida

Den tredelte serien er bygget på en roman av Val McDermid («Place of Execution») fra 1999, av mange regnet som hennes beste, og foregår i Nord-England i 1963 og i dag. En tv-journalist, Catherine Heathcote (Juliet Stevenson), er blitt hekta på historien om 13 år gamle Alison Carter, som forsvant fra landsbyen Scardale for 45 år siden. Hun har bygget sin dokumentarfilm rundt George Bennett, som etterforsket saken, men nå vil Bennett trekke seg fra filmen. Hva har skjedd? Heathcote drar til Scardale for å finne ut.

Samtidig, i 1963, skal den unge Bennett – med bryl i håret og horn i brillene – finne ut hvor Alison har blitt av. Flere mistenkte presenteres og avfeies. Tips: Hvis en rødhåret jypling med veggen full av fotografier av offeret flykter fra politiet ti minutter inn i første episode, så er han ikke den skyldige.

Slesk stefar

«Retterstedet» skaper en fin stemning, med tåkete landskap, søte biler og lekre detaljer fra 60-tallet, men historien fortelles på en altfor ærbødig og engstelig måte. Det kan virke som om man er redd for å støte alle som ikke er pedofile kidnappere. Alle andre gjør så godt de kan, liksom: Tv-journalister i tidsnød, enkle landsbyboere, staute politifolk. Alle, bortsett fra den hovne snobben av en stefar. Nifst er det ikke. Og der måtte jaggu en uskyldig bøte med livet, gitt. Ja, ja, det er jo påske.

«Retterstedet» handler om alvorlige og tidsriktige tema, men selv om det visuelle håndverket er bra, er det fortellertekniske preget av nødløsninger og tilfeldigheter som lugger.