Ung manns blues

Amund Maarud vil ikke klare å hisse opp de blues-konservative med sin andre plate. Men man hører at han jobber med saken.

CD: Det er viktig å føkke med bluesen. Med countrymusikken og jazzen også, for den saks skyld. Bare slik kan disse basissjangerne få oksygentilførsel til å leve videre i et nytt årtusen, og slippe den tristeste sorti: å dø i armene på konservative, «rettroende» museumsbestyrere. De selvoppnevnte bluesantikvarene her i landet - og de er det skremmende mange av - har med bestyrtelse fulgt Vidar Busks ultimate fall from grace , der han inspirert av årgangssoul, moderne r&b og hip hop har latt seg lede inn i fristelsen til å gjøre spennende ting med bluesen sin. Så spennende ting at den flotte fjorårsskiva «Love Buzz» knapt kan kalles en bluesplate overhodet. Da er det bare naturlig at forvalterne av den absolutte bluessannhet også roper ut sin ekvivalent til det dylanske «Judas!» når Busk kommer til byen: «Jammen så spell noe blues , da, for faen!»

I frityrgryta

Det er bare et tidsspørsmål før landets nye gitarhelt Amund Maarud (22) også kommer til å gi konservative bluesentusiaster en kledelig rødfarge i trynet. Den noe ærbødige, Spellemann-nominerte debutplata «Ripped, Stripped & Southern Fried» var en lovende svenneprøve fra stortalentet. Med «Commotion» dykker Maarud enda dypere i frityrgryta, og gumler i seg et for det meste egetskrevet sørstatsmåltid hvor innfødte Allman Brothers Band og de herlige sørstatsromantikerne Creedence Clearwater Revival (tittellåta er en veldig lojal Fogerty-cover) utgjør en rockbasert hovedrett.

Legg til litt 70-tallssoul («She's A Burglar», tidligere spilt inn av soulobskuriteten Howard Tate og bluesgitarlegenden Freddie King), honkytonk («I Told You»), litt jazz («I Always Want (What I Can't Have)») og litt speeda bluegrass (et utitulert bonuskutt), og man merker at Maarud rastløst prøver å røske opp noen av bluesrøttene sine til fordel for et personlig, søkende uttrykk som foreløpig bare høres ut til å være i utklekkingsfasen, men som er utvetydig på vei mot et mer spennende sted.

Troverdig og varmt

Gitaristen Amund Maarud makter uansett kunststykket å briljere uten å bli slitsomt briefende, og det han mangler av vokal kraft, intensitet og frasering, tar han igjen på et troverdig, varmt og enkelt sound. Alt ligger til rette for en smokin' tredjeplate.