Ung og ufør

De unge utgjør en stadig større andel av uførepensjonistene, og det er bekymringsfullt, også for oss som administrerer våre velferdsordninger.

Professor emeritus Anders Gogstad hadde på trykk en kronikk i Dagbladet mandag 19. juni der han refererte fra en undersøkelse han selv hadde deltatt i på oppdrag fra Rikstrygdeverket. Han viste blant annet til tilgang av unge uførepensjonister i 1997 sammenholdt med 1992.

Først et moment som Gogstad ikke nevner: En del av den økte tilgangen skyldes overgang mellom stønadsordninger som følge av lovendringer i 1993/94. Fra 1. juli 1993 ble reglene for rett til rehabiliteringspenger endret; bl.a. ble det stilt strengere krav til at det måtte pågå aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen for (fortsatt) å ha rett til rehabiliteringspenger. Fra 1. juli 1994 ble en annen endring virksom; som hovedregel opphører retten til rehabiliteringspenger etter 52 uker. Disse lovendringer synes å ha ført til at en del unge mennesker, og spesielt unge med psykiske lidelser, gikk ut av rehabiliteringspengeordningen og over på uførepensjon på tidligere tidspunkt enn hva de ellers ville gjort. Av vår statistikk for tilgangen av nye uførepensjonister ser vi at gruppen 18- 34 år relativt sett var størst i 1995, da utgjorde den 10,3 prosent av alle nye uførepensjonister. Etter 1995 har vi ikke større økning av tilgangen for du unge enn for alle nye uførepensjonister. Men mens de eldste uførepensjonistene går over på alderspensjon (og noen dør), forblir de unge uførepensjonister i mange år. Derfor utgjør de unge en stadig større andel av uførepensjonistene, og dette er i høy grad bekymringsfullt.

Bekymringen deles av oss som administrerer våre velferdsordninger. Etter de siste framskrivingene anslås nå en økning i antallet uførepensjonister i årene 2001- 2005 på netto 60000 personer. Nytilgangen i den samme perioden anslås til om lag 165000 personer. Regjeringen har nylig uttalt at «en slik økning vil kunne skape alvorlige økonomiske problemer både ved en kraftig vekst i utbetalingene over statsbudsjettet og ved at arbeidsstyrken svekkes. Dette gjelder særlig økningen blant yngre uføre».

I forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett og i forbindelse med Stortingets behandling av «Utjamningsmeldinga», framkommer forslag til tiltak. Noen representerer viktige utfordringer til trygdeetaten.

I revidert nasjonalbudsjett fremhever Regjeringen bl.a. at det arbeides videre med å utvikle kvaliteten på trygdeetatens behandling av uførepensjonssaker:

«Dette er viktige og vanskelige avgjørelser for den enkelte, og i sum for samfunnet, og det er betydelig skjønn involvert. Det er særlig viktig med likebehandling og at det ikke skjer en utilsiktet liberalisering, bl.a. som følge av raskere saksbehandling.

Kvaliteten i grunnlaget for vurderingen bør særlig bedres før uførevedtaket fattes. Dette kan skje ved en regionalisering og spesialisering av behandlingen av uførepensjonssaker til enkelte trygdekontorer i fylkene, ved at basisgruppene i større grad trekkes inn i behandlingen eller ved at det innhentes råd fra andre tverrfaglig sammensatte team. Det vil bli prøvd ut ulike former for skjerpet kvalitetssikring.

Det bør samtidig utvikles kvalitetsstandarder, settes i verk opplæringstiltak samt foretas løpende kvalitetskontroller av utvalgte saker.»

Rikstrygdeverket har gjennom utvalgsundersøkelser konstatert at selv om det ikke er noen urovekkende kvalitetssvikt i saksbehandlingen, er det likevel rom for forbedringer, ikke minst mht. å dokumentere at de ulike vilkår for uførepensjon er grundig vurdert. Vi er i gang med å utvikle en nasjonal standard for saksbehandlingen på området, og vi oppfordrer fylkene til å videreutvikle det regionale samarbeidet mellom trygdekontorene med sikte på å sikre god kompetanse i saksbehandlingen. De aller fleste uførepensjonssakene blir avgjort etter en totrinns behandling med vedtak i fylkestrygdekontoret etter innstilling fra lokalt trygdekontor. Erfaringer fra utvalgsundersøkelsene viser at det er av stor betydning hvilken behandling saken har fått på første nivå. En større grad av spesialisering, slik også Regjeringen nevner, vil således bidra til sikring av kvaliteten.

Saksbehandlingstiden er redusert på området, men vi har ikke holdepunkter for å anta at dette har ført til en utilsiktet liberalisering av praksis. I den grad avslagsprosenter kan gjelde som en indikasjon på streng/liberal praksis, så vi en viss tendens til en noe mer imøtekommende praksis i årene 1995 til 1997 - kanskje påvirket av trygderettens «fibromyalgikjennelse» av 19. desember 1994. Nå er avslagsprosenten minst på høyde med hva den var i 1992, etter lovendringen av 1991 som medførte betydelig innskjerping av vilkårene for å få uførepensjon. Ca. 20 prosent får nå avslag på sitt krav om uførepensjon. Før 1991 var avslagsprosentene 10 eller lavere.

I sin oppsummering av situasjonen uttaler Regjeringen at attføring synes forsøkt for en stadig mindre del av de nye uførepensjonistene og at en økende andel av de som skrives ut fra attføring, får uførepensjon innen ett år.

Når det gjelder tiltakssiden, framgår følgende:

«Ifølge folketrygdloven er det et vilkår for rett til uførepensjon at vedkommende har gjennomgått hensiktsmessig behandling og attføring. Det foreslås at dette kravet nå innskjerpes og at Sosial- og helsedepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet gir samstemte og klare signaler til trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten om at flere skal ha prøvd attføring før uførepensjon kan tilstås. Det er spesielt viktig at yngre personer med muskel- og skjelettlidelser og lettere psykiske lidelser prøves ut.»

Dette er signaler om en sterkere satsing som får konsekvenser for prioritering av området både i trygdeetaten og i arbeidsmarkedsetaten. Som kjent overtok arbeidsmarkedsetaten hele ansvaret for yrkesrettet attføring fra 1994. Siden den tid har økningen i antall personer som - etter trygdeetatens vurdering - har behov for attføring, vært sterkere enn det tilbudet som faktisk gis. En sterkere satsing på yrkesrettet attføring synes etter min oppfatning å være et tiltak som bør prøves.

Et tiltak som allerede eksisterer er lønnstilskudd eller lønnssubsidium til arbeidsgivere som ansetter personer som pga. helsesvikt ikke makter å yte 100 prosent. Arbeidstakeren mottar full lønn på linje med sine arbeidskamerater, og arbeidsgiver får kompensasjon for vedkommendes «reduserte produksjonsevne». Dette er et bra tiltak, men erfaring synes å ha vist at tidsbegrensningen på maksimalt tre år i mange tilfeller er for knapp til at tiltaket fører til varig etablering.

Det har vært foreslått at man ville prøve ut en ordning med lønnstilskudd som varer noe lenger, basert på prinsippene for lønnstilskudd slik de er i dag, ved å utvikle en prøveordning som skal være i fem år.

Fra sosialkomiteens innstilling, som ble avgitt 6. juni i år, kan vi lese:

«Komiteen viser videre til forslaget om utvidet periode med lønnstilskudd til grupper som har redusert arbeidsevne på grunn av helseproblemer som er variable, og kroniske muskel- og skjelettsmerter og psykiske lidelser. Komiteen slutter seg til intensjonen i forslaget, og mener det bør vurderes å gjøre ordningen permanent.»

En lønnstilskuddsordning i en annen form kan trolig bidra til at flere kan være i arbeid framfor å bli uførepensjonert.

I diskusjonen om utviklingen mht. antall uførepensjonister, bør vi ikke glemme at en viktig «nøkkel» er de muligheter vi kan skape for deltakelse i arbeidslivet. Jeg kan slutte meg til mye av det Gogstad sier om psykiske lidelser og behandlingsbehov, ikke minst behovet for en aktiv personlig rettet psykisk og sosial støttebehandling, aktivisering og selektiv jobbplassering. Når det gjelder mulighetene for styrking av behandlingstilbudet, viser jeg til den enstemmig vedtatte opptrappingsplan for psykiatrien.

Men uansett behandlingstilbud vil mange måtte leve med en redusert yteevne, enten årsaken er somatisk eller psykisk. Utfordringen er å legge til rette for insentivordninger som kan skaffe også disse en plass i et arbeidsliv med plass til mange flere enn «toppyterne». Vår oppgave blir - sammen med arbeidsmarkedsetaten - å bidra til at slike ordninger nyttes optimalt, til beste for den enkelte og samfunnet.